En refleksjon over meningen med livet

Hva er meningen med livet? Det er et spørsmål jeg har blitt spurt to ganger i mitt liv. Første gang var under min første biokjemiforelesning på universitetet. Klassens oppmerksomhet ble i hvert fall fanget, da det ikke er noe vi lett diskuterer i vårt samfunn. Og likevel tenker de fleste mennesker på det før eller siden. Spørsmålet kom litt brått på realfagstudentene, og de var stille et øyeblikk. Så begynte de å svare: «For å ha det gøy», og «For å nyte livet». Etterfulgt av mer alvorlige tanker som «Å oppnå noe av verdi», eller «Å være nyttig; gjøre noe godt». Biokjemi-professoren nikket med anerkjennelse, men så kunngjorde han: «Meningen med livet fra et biokjemisk eller fysiologisk perspektiv er: Konstant glukosetilførsel til hjernen, ellers dør hjernen.»

For å ære Gud

Flere senere kom dette tilbake til meg, da jeg ble spurt for andre gang om hva meningen med livet er. Denne gangen var det da jeg var klinisk praksisstudent. Det var sent på kvelden på et landlig sykehus, og vaktlegen og jeg satt alene foran datamaskinene våre, da han spurte meg. Jeg ble overrasket og mumlet noe sånt som: «Å gjøre godt, å gjøre Guds vilje.» Men han var ikke fornøyd med det. Jeg skammet meg skikkelig og følte meg veldig liten i meg selv. Her er jeg, en praktiserende kristen, og jeg kan ikke engang gi et skikkelig svar på et slikt sentralt spørsmål? Hva var galt med meg? Det ble stille i rommet, som ble brutt av hans forklaring på hva meningen med livet var for ham. «For meg er det å ære Gud.»

Dette utløste en flom av tankeprosesser. Hvordan forherliger man Gud? Hvordan oppfyller man Guds vilje med livet sitt? Hvordan vet man hva det er? Mine tanker gikk tilbake til det naturlige, til grunnen som min biokjemiprofessor la frem. Hvis hensikten med kroppen med alle sine «lemmer» er å fungere i harmoni for å oppfylle formålet med å gi næring til hjernen, slik at hjernen i sin tur kan fungere og styre kroppen, hva er så hensikten med min eksistens? Hva er det jeg bruker min kropp og tid til? Eller hva bruker jeg egentlig hjernen min til?

Hvis dette er hvordan den fysiske kroppen fungerer, så fungerer det å være lem på Kristi legeme, en åndelig kropp, på samme måte: Jeg innser at jeg har visse talenter og evner, og ved å bruke dem målrettet kan jeg bidra til legemets generelle funksjon. Hvis jeg fullfører min unike oppgave med det i tankene, å leve på en slik måte at legemets hode er opphøyet, så er jeg et fungerende «lem», og gjør min del. Da søker jeg ikke mitt eget, men gir all ære til hodet. Når jeg ser hvordan alt passer perfekt sammen i legemet, så er jeg veldig glad for plassen som jeg har fått. Det bringer meg hvile og en hensikt med livet. Jeg ser mitt «kall». Det forbereder meg for min evige oppgave og for min rolle på legemet, hvis jeg trofast gjør mitt arbeid, gir akt på meg selv og læren («pensumet») og fortsetter med det. (1. Timoteus 4,16)

Et personlig pensum

Da jeg ble bevisst på mine omgivelser, satt jeg alene på datarommet. Jeg hadde akkurat vært på en tankereise. Eller var det bare en enkel refleksjon? Nå, mange år senere, kan jeg se hvordan Gud har arbeidet med meg. Det er lett å ha et teoretisk svar på et slikt sentralt spørsmål. Men hvordan overføre det til mitt daglige liv, mine tanker, mine handlinger? Søker jeg mitt eget eller ikke? Og hvordan er mitt liv i forhold til målet om å lovprise Gud?

Guds ord sier at hans vilje for livet mitt er min helliggjørelse. (1. Tessaloniker 4,3) Han har en evig plan for meg, et personlig pensum for å forberede meg for min unike oppgave i tiden som kommer. Helliggjørelsen skjer ikke ved en eller annen magisk hendelse over natten, men er en konkret og praktisk prosess: I mine daglige omstendigheter kan jeg finne egoisme og håndtere det, slik Jesus gjorde mens han levde her. Dette gir meg egentlig sjansen til å være lik ham, for å få flere og flere evige egenskaper i dette livet. Han var tross alt akkurat som meg, men tillot aldri noen egoistiske ambisjoner å leve. I stedet hadde han deg og meg i tankene. Og nå er det min tur til å ha ham i tankene, med alt som det innebærer!

Mine venner og min familie er de første som smaker frukten av dette, eller mangelen på dette. For de fleste av oss er det ikke vanskelig å huske en situasjon hvor jeg kunne ha gjort ting bedre, med mer visdom for å få til et bedre resultat. Jeg kommer i nød over meg selv og jeg søker etter visdom. Jeg går til den som kan lære meg å leve livet rett, til den som har personlig erfaring med å leve et fullkomment liv. Han som utviklet en personlig læreplan for meg og kan hjelpe meg.

Hva er så konklusjonen? Min kropps Skaper og Byggmester har en fullkommen plan for mitt liv. Jeg har blitt skapt med en unik og evig hensikt og mitt liv er dyrebart i hans øyne. Hvorfor ellers skulle jeg være her? Jeg har tilgang til et personlig «pensum» for å oppdage meningen med livet mitt gjennom mine daglige muligheter. Det er slik jeg kan utføre mitt kall. Meningen med livet mitt er veldig avhengig av valgene mine: Det er et praktisk liv, og utfallet avgjøres av beslutningene som jeg gjør i livets forhold.