En troens ånd: Ta det lovede land

Når vi har troens ånd kan Gud hjelpe oss til å beseire en tilsynelatende uoverkommelig overmakt.

De tolv speiderne kom tilbake fra å utspeide Kanaans land og for å avlegge rapport til Moses og Israels folk. Folket var veldig spente. Gud selv hadde ført dem ut fra Egypt, og endelig var sannhetens time kommet. For førti dager siden hadde Moses sendt ut speiderne, med en befaling om å finne ut så mye som mulig før israelittene skulle gå inn i landet for å ta det som sitt eget. Hans avskjedsord var: «Vær ved godt mot og ta med dere av landets frukt!» (Les 4. Mosebok 13 og 14.)

Og her kom de, bærende på en drueklase som var så stor at to menn måtte bære den mellom seg! «Vi kom til det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig med melk og honning, og her er dets frukt.» Opprømte samlet folket seg rundt dem for å se det med egne øyne. Alle ville ha en del av frukten.

Det lovede land

I den nye pakt har vi også fått beskjed om å ta vårt lovede land. Som kristne har vi fått de største og mest dyrebare løfter: Å bli ferdig med synden og få del i guddommelig natur (2. Peter 1,3-4). Fruktene av dette landet er dydene og velsignelsene som vi mottar: kjærlighet, glede, tålmodighet, godhet og fred. Hvem vil vel ikke ha disse?

Men israelittenes glede varte ikke lenge. Speiderne hadde også støtt på de som bodde i landet: et sterkt folk, boende i befestede byer. Rapporten deres var dyster: «Det landet vi dro igjennom for å utspeide, er et land som fortærer innbyggerne sine. Alle vi så der, var høyvokste folk. … Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes også de at vi var.»

Israels folk sank sammen i fortvilelse og gråt hele natten gjennom. Hadde alle deres drømmer endt opp med dette? Hadde de virkelig lidd så mye motgang, bare for å bli forpurret ved terskelen til det lovede land?

Tror du?

Det kan også ofte virke slik i vårt kristenliv. Vi gir opp vårt gamle liv for å følge Jesus, med store forhåpninger om et bedre liv. Men da dukker vår fiende, synden i vår natur, opp – stor og truende, tilsynelatende umulig å overvinne. Vi begynner å føle at det koster for mye å være kristen; at det er for mye arbeid. Hvorfor hjelper ikke Gud oss?

Gud kan ikke hjelpe dem som ikke vil tro. Han har for mye respekt for den frie viljen han har gitt oss. Uten tro er det faktisk umulig å behage Gud. På den annen side, belønner han dem som flittig søker ham rikelig. (Hebreerne 11,6)

Josva og Kaleb, to av speiderne, snakket ut. «Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette landet og gir det til oss … Sett dere bare ikke opp mot Herren! Og vær ikke redd for folket i dette landet, for vi skal fortære dem som brød! Deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss.»

Man ville ha trodd at folket fattet mot og husket på løftene Gud hadde gitt dem og undrene de hadde sett ham utføre. Men nei. Da de møtte motstand ville de på grunn av sin vantro heller ha steinet disse troens menn enn å ta opp en kamp og kjempe for det lovede land.

Tro er et valg

Men da grep Gud inn. Ved ikke å tro på ham, fornektet Israels folk egentlig Guds kraft og herlighet. Hans rettferdige vrede ble opptent mot dem, og han sverget at ingen over 20 år noensinne ville komme inn i landet, men alle omkomme i ørkenen.

Med to unntak: «Men min tjener Kaleb – fordi det var en annen ånd i ham, og han trofast fulgte meg, så vil jeg føre ham inn i det landet han har vært i, og hans ætt skal eie det. … Sannelig, dere skal ikke komme inn i det landet som jeg med oppløftet hånd har sverget å ville la dere bo i. Ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn, skal komme dit inn.»

De hadde en annen ånd – troens ånd. Tro betyr ikke å se på det som er synlig, men å tro på at Gud er allmektig. Tro betyr å være lydig selv når vi ikke kan se resultatene. Tro betyr handling. Tro gir resultater.

Gud ønsker at vi skal velge å tro, og velge å lyde. Han vil at vi skal ofre noe. Gud var med Josva og israelittene, men de måtte vise at de ville det. I erobringen av Kanaan etter Jerikos fall, ble ikke én by tatt uten kamp.

Smake frukten

I den samme troens ånd kjemper vi vår egen kamp mot synden i vår natur. Vi må gi opp vår egen vilje og syndige lyster. Han gir oss styrke når vi søker ham i tro, og når vi seirer går all ære til ham.

Ingenting inntas uten kamp, men når vi kjemper er det ingenting som vi ikke kan innta. Én etter én skal fiendene falle for oss. Da gjør vi mer enn å se «landets frukt» på avstand. Kjærlighet, glede, fred, og alle dydene – vi skal holde dem i vår hånd og smake på dem. Det lovede land blir vårt.