En venn midt i depresjonen

«For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.» 1. Johannes 3,20.

Dette verset har ofte vært et redningsanker for meg når jeg ikke har visst verken ut eller inn angående meg selv. Først og fremst i tidene med depresjoner, som kom sammen med absolutt mørke og nagende tvangstanker. Tider som jeg gjerne vil ha lagt bak meg for alltid. Men nettopp i disse tidene fikk jeg kjenne Gud som min personlige far og venn. En venn som alltid er hos meg og som alltid vet hvordan jeg har det akkurat nå. Gud visste hvilke tanker som pinet meg igjen og igjen. Tanker som var vanskelige å uttrykke med ord, fordi jeg fryktet at de ville sjokkere andre – eller til og med meg selv.

Gud ledet meg til å motta hjelp

«Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Enten jeg sitter eller jeg står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke.» Salme 139,1-2.

Denne vissheten, at Gud kjenner mine tanker, opplevde jeg som en enorm avlastning og ved det kjente jeg allerede en indre fred. «Bakfra og forfra omgir du meg …» Salme 139,5.

Dette verset ga meg trygghet og sikkerhet, straks jeg leste det. Det var akkurat som om en god venn/venninne omfavnet meg. Og slik har det jo også vært. Nå kunne jeg tro at Gud tar imot meg, akkurat slik som jeg er. Men han tok meg også i hånden for å føre meg ut av mørket – skritt for skritt.

Han gjorde det slik at jeg søkte hjelp, tok imot hjelp fra gode venner og også fra en spesiallege og medikamenter. Ved Guds hjelp forstod jeg også at jeg måtte helomvende tankelivet mitt og innstillingen jeg hadde til meg selv. Gud skapte dette ønsket i meg, å selv ta styringen over livet mitt for aktivt å bidra til bedring av depresjonene. Slik som en ekte venn ville ha gjort det. En venn som gleder seg når jeg utvikler meg videre, og som ikke bare synes synd på meg når jeg slikker mine sår.

En venn som aldri forlater meg

Denne fortellingen byr i første omgang ikke på noen typisk lykkelig slutt. Det er ikke slik at depresjonene er blåst bort. Jeg må fortsatt ta medisin, også i årene som kommer. Hver tredje måned må jeg til kontroll hos psykiateren. Av og til opplever jeg ennå nedturer. Men jeg har vunnet en venn som aldri mer forlater meg, en venn som jeg til enhver tid kan be om hjelp og råd, og som også har hjulpet meg å finne andre verdifulle venner som jeg kan stole 100 % på. Jeg ønsker av hjertet at hvert menneske har eller må finne en slik venn.

Så for meg oppleves dette likevel virkelig som en lykkelig slutt …