«Endelig fikk jeg tro på at det var noe verdifullt ved meg»

«Jeg er ingenting. Alle de andre er bedre enn meg. Jeg kan ingenting». Slike tanker er ikke ukjent for mange. I tenårene slet Ruth Kloosterman med akkurat slike tanker, men ved hjelp av Guds ord fikk den usikre jenta troen på seg selv.

Det er stille og rolig i kaffebaren denne formiddagen. Det svake lyset fra sommersolen minner om at høsten ikke er langt unna.
– Jeg trodde ikke noen ville like meg hvis de ble kjent med meg.

I sofaen nær inngangen sitter 40 år gamle Ruth Kloosterman. Hun er gift, har barn og er kjent som en pratsom og sprudlende dame. Men slik har det ikke alltid vært.
– Jeg var en stille og beskjeden jente, begynner Ruth og tenker seg tilbake til tenårene.
Hun var av den typen som helst ville være alene og lese en bok.
– Jeg var fornøyd med bare å være for meg selv, sier hun.

– Jeg var en stille og beskjeden jente

Hun er oppvokst i Winnipeg, Manitoba, Canada og har seks eldre søsken. Faren hennes døde da moren ventet henne og i ungdomstiden tenkte Ruth mye på sin far. Hun kunne gjerne ligge i sengen om kvelden og be til Gud.
– Jeg ba om at jeg ikke måtte drive bort fra den forståelsen jeg hadde fått hjemme, sier Ruth og forteller om en oppvekst i et godt, kristent hjem.

Hun var en snill jente, litt forsiktig av seg og redd for å skulle gjøre noe galt. Men selv om den lille jenta tilsynelatende hadde det bra, var det tøffe tenåringsår hun måtte gjennom.

Ruth strevde med dårlig selvbilde og liten tro på seg selv. Hun var beskjeden av natur og hard mot seg selv. – Jeg trodde ikke noen ville like meg hvis de ble kjent med meg, sier hun.

Når hun var sammen med andre mennesker følte hun seg alltid dårligere enn de andre. «Jeg er ingen. Alle de andre er bedre enn meg. Jeg kan ingenting». Den dårlige selvtilliten gjorde at Ruth unnlot å si sine egne meninger når hun var sammen med andre som hun følte var ´bedre´ enn seg selv.
– Jeg ville så gjerne at de skulle like meg, sier hun.

En kopp svart kaffe blir servert på bordet foran Ruth, men den blir stående urørt. Hun konsentrerer seg om fortiden. På grunn av at hun så gjerne ville bli likt av andre, tilpasset hun meningene sine til dem hun til enhver tid var sammen med.

– Jeg hatet konflikter, så jeg var alltid enig med det de andre sa. Et resultat av dette var at Ruth på mange måter var bundet av andre personer.
– Jeg var ikke meg selv, sier hun.
Hun fikk også problemer når to personer som hun hadde sagt to forskjellige ting til, kom sammen.
– På mange måter levde jeg på en løgn, sier hun.

Hun tar en slurk av kaffen. Sjokoladen som fulgte med har hun for lengst gitt til en av de yngre sønnene sine som kom innom for å si hei.

En kveld mot slutten av tenårene ba hun til Gud.
– Gud, du må vise meg hva jeg gjør galt.
Etter det fikk hun høre om det som står i Åpenbaringen 3, 1: «… du har navn av å leve, men du er død.»

Ruth følte seg råtten innvendig, ettersom hun oppførte seg som en snill jente, men inni henne var ikke ting som de skulle være.
– Jeg forsto at jeg trengte å være meg selv for at Gud skulle kunne bruke meg.
I salmene står det at vi er skapt på underfullt vis.
– Gud visste hva han gjorde da han skapte meg. Han hadde en plan for livet mitt, og den fikk hun tro på, forteller Ruth.

(Undertekster tilgjengelig på norsk)

Det var i Guds ord hun fant hjelpen til å få tro på seg selv.
– Det står i 1. Kor 4, 7: «Hva har du som du ikke har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du, som om du ikke hadde fått det?» Slik begynner Ruth, og forteller videre hvordan hun fikk forståelsen av å gi videre det hun hadde fått av Gud.

– Jeg begynte å innse at jeg virkelig hadde fått noe av Gud. Gud hadde gitt meg en personlighet og han hadde også gitt meg seier over synd i mitt personlige liv. Dette fikk hun nå lyst til å dele med andre.
Etter hvert endret Ruths tankegang seg – fra å bekymre seg for hva personer rundt henne trodde om henne, til å tenke på hva Gud tenkte om henne.

Nå begynte en ny tid for Ruth. Hun begynte å uttrykke egne meninger når hun var sammen med andre, og hun begynte å dele seirene hun hadde vunnet. Sakte men sikkert ble hun kvitt tanker som «jeg er ingenting, jeg har ingenting å dele».

– I begynnelsen følte jeg at jeg mistet venner, sier Ruth. Menneskene rundt henne var ikke vant til at Ruth hadde egne meninger. Hennes nye væremåte sjokkerte dem derfor litt. Men Ruth lærte mye om vennskap på den tiden.

– Man trenger ikke ha de samme meningene for å ha vennskap, sier hun. Tvert imot kan det være fint å ha ulike meninger og lære av hverandres måter å gjøre ting på. Ruth oppdaget også nye sider ved seg selv.

– Jeg innså at jeg faktisk hadde noe jeg kunne. Jeg var glad i sport, jeg likte å finne på ting og jeg fikk god kontakt med de yngre jentene, forteller Ruth.

Som beskjeden tenåring ville Ruth egentlig aller helst bli hjemme.
– Men jeg forstod at det var livsviktig for meg å tilbringe tid sammen med andre ungdommer, forteller hun.

Derfor tvang hun seg ut av døren, selv om det var hennes «trygge» område. Litt etter litt ble hun derfor sterkere og tryggere på seg selv.
– Endelig fikk jeg tro på at det kanskje var noe verdifullt ved meg, sier hun.

Et sunt selvbilde har vært en stor hjelp i kampen mot synden for Ruth. På grunn av det har hun fått nåde til å leve en ungdomstid i trygghet og i renhet fra ungdommens lyster. Et godt selvbilde har blant annet hjulpet henne å jage bort Satan.

– Hvis man tenker for smått om seg selv kan det være lett å få en skrøpelig samvittighet.

Satan er anklageren, og hvis jeg tenker dårlig om meg selv i utgangspunktet, kan det som Satan kommer med virke nokså fornuftig, sier Ruth.
Med vissheten om at «jeg er en verdifull person» trygt i sinn, klarer ikke Satan så lett å få ledet menneskene inn på en gal sti.

Det kom ikke gratis. Ruth måtte kjempe seg til et sunt og godt selvbilde. Tanker som «jeg er ingen, jeg kan ingenting, alle andre er bedre enn meg» er ikke ukjent for mange unge. Kanskje spesielt for jenter kan det være lett å tenke: «Jeg er ikke pen nok, jeg er for tykk osv. osv.»

– Men slike tanker kommer ikke ovenifra, sier Ruth. For henne var det helt avgjørende å komme til det punktet at hun kunne leve i harmoni med Gud og seg selv.

I dag er det ikke mye igjen å se av den stille, beskjedne jenta som ikke turde å si sine egne meninger.

Tips for å styrke selvfølelsen:

– Tenk slik: «Jeg aksepterer og tror på meg selv akkurat slik som jeg er. Jeg tror på at Gud utvalgte meg og har en fullkommen plan for mitt liv».
– Ta imot ros når du får det. Du trenger det! Skyver du vekk rosen, lar du også den personen som gir deg rosen, få følelsen av at han/hun mislyktes i det han/hun prøvde å gjøre. Han/hun vil antagelig ikke rose deg igjen.
– Se mulighetene, ikke hindringene. Da kan du bruke mulighetene som kommer til å lære å mestre nye ting. Dette gjør godt for selvfølelsen din.
– Ta imot positive tilbakemeldinger, og tro at de som gir dem, mener det de sier!
– Ikke sett forventningene og kravene til deg selv for høyt!