Er det mulig å holde tankene mine rene?

«Hva tenker du på?» Har noen spurt deg om dette noen gang, når du stirrer inn i det fjerne og overser dine omgivelser? Det er ikke alltid jeg ønsker å dele det som skjer i hodet mitt. Ofte er jeg glad for at dette er et hemmelig område, som ingen annen person kan se. Men det er én som kan lese tankene mine, som følger nøye med og for hvem ingenting er skjult. Gud, min skaper, har full tilgang og er svært interessert i hva som skjer der på de hemmelige stedene.

Problemet er at jeg ikke alltid kan kontrollere hva som dukker opp i tankene mine. Følelser, bilder og ord blinker opp uten forvarsel. Disse tankene kan være gode eller dårlige, positive eller negative, konstruktive eller destruktive. Noen ganger kan jeg bli overrasket, eller til og med sjokkert, over hva som dukker opp. Hvor har disse tankene sin kilde? Hva synes Gud om dem; dømmer han meg basert på disse ufrivillige impulser?

Menneskets natur

Hvert menneske på jorden er født med et «kjød». Dette er den menneskelige naturen som ble fordervet da Adam og Eva, de første menneskene, begikk synd. Mennesker, de ypperste av Guds fullkomne skaperverk, ga etter for fristelsen og slapp synden, og den forbannelsen som følger, inn i deres liv. Resultatet var at menneskets tanker vendte seg fra å tjene og elske Gud, til å leve for seg selv. Som et menneske har jeg arvet denne naturen, og det betyr at de bitre, uforsonlige, motløse eller skitne tankene kommer rett fra mitt kjød. De er en del av min menneskelige natur.

Ubehagelig som denne innsikten er, vil de fleste til slutt akseptere det som en del av livet. «Jeg er tross alt bare et menneske!» Mange tror at så lenge det forblir en tanke, er det ikke så ille – jeg sårer tross alt ingen andre. Men Jesus selv gjør det veldig klart at dette ikke er tilfelle: «Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet! Men jeg sier dere: Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede brutt ekteskapet med henne i sitt hjerte.» Matteus 5,27-28. Med andre ord er det synd å gi etter for tanken, like mye som en fysisk handling – selv om konsekvensene for andre mennesker ikke er de samme. Selvfølgelig gjelder dette også andre synder som sinne, kritikk, misunnelse og motløshet – ja, enhver synd som jeg gir etter for i mine tanker!

Hvem er den virkelige «jeg»?

Dette i seg selv kan virke nedslående – hvordan kan det være mulig å bli ren i tankelivet når mange av disse tankene er ufrivillige? Paulus gir oss et pekepinn når han skriver «… i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt … Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg … Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.» Romerne 7, 18-21. Fra dette er det klart at det er en forskjell mellom meg (mitt kjød) og meg (mitt sinn, eller viljen til å tjene Gud). Da kan jeg spørre: hvem er den virkelige «jeg»?

Det er en konflikt mellom hva mitt sinn ønsker og hva mitt kjød ønsker. Her må jeg stille meg selv en rekke spørsmål som bør være enkle å svare på. For eksempel: Hvorfor skal kjødet mitt og synden som bor der være vinneren? Hvem skal jeg tro på – Gud eller kjødet mitt? Er syndens makt sterkere enn Guds kraft? Hva sier Guds ord?

Når jeg leser i Bibelen ser jeg faktisk at nederlag aldri nevnes, uten når det er snakk om et fall forårsaket av min egen skrøpelighet og mangel på tro. Bibelen gjør det helt klart at disse fall bør være unntak fra regelen. Det normale kristne livet er et liv i seier – i tanker, ord og gjerning! Så hvordan kan jeg seire i mitt tankeliv?

En kamp og et forbilde

I Jakob 1, 14-16 leser jeg at det er mine egne lyster (lyster i kjødet) som er årsaken til at jeg blir fristet. En fristelse er når lystene i mitt kjød melder seg, vanligvis som en tanke eller følelse. Men lystene må unnfanges for å føde synd. En unnfangelse skjer når sinnet mitt er enig med kjødet. De to «jeg-ene» forenes, og tanken, som begynte som en ufrivillig impuls – en fristelse – blir til synd, ofte fulgt opp av ord og gjerninger.

Hele Bibelen er imidlertid en oppfordring til handling: å motstå fienden, som i den nye pakt er synden som bor i mitt kjød. Å bli fristet er ikke det samme som å begå synd, men for at det skal forbli slik må jeg ta opp en kamp mot de lystene som blir synlige.

Det kan virke umulig, men da Jesus gikk tilbake til sin Far i himmelen lovet han å sende oss sin Ånd, Talsmannen. Med Den Hellige Ånds hjelp og veiledning får vi styrke, ikke bare til å holde ut i fristelse, men også til helt å beseire fienden. Dette er troens strid. Så lenge jeg kjemper, har jeg ikke syndet! Dette er livet til en som seirer! Dette betyr også at jeg forblir ren, og det er ingen fordømmelse for de ufrivillige tankene.

Hvordan vet jeg at dette er mulig? Det står skrevet at Jesus var en mann som meg, og ble fristet på alle punkter som meg, men at han aldri syndet. Ikke én gang! Dette betyr at det må også være mulig for meg. Jeg kan gå til ham for å få hjelp i rette tid. (Hebreerne 4, 15-16). Den rette tid er når jeg blir fristet – før jeg har falt! Hjelpen er i Guds ord og Den Hellige Ånd, som styrker min vilje til å holde ut i kampen.

En ny skapning

Denne kampen har fantastiske resultater. Ettersom jeg er trofast til å motstå synden som er gjort synlig i fristelsen, dør den faktisk. (Kolosserne 3, 3-5) Min fordervede menneskenatur erstattes gradvis av en ny skapning. De negative, destruktive tankene og impulsene mister sitt grep mer og mer, og positive, konstruktive og håpefulle tanker og reaksjoner tar deres plass. Dette er Guds verk, som han utfører i meg mens jeg lever her på jorden!