Er det mulig alltid å være god?

Jeg lå urolig i sengen mens tankene kvernet i hodet mitt. Uansett hvor mye jeg prøvde, hvor mye jeg ville, kunne jeg liksom aldri oppføre meg slik som jeg hadde tenkt. Hver kveld så jeg tilbake på dagen med anger.

Hvorfor hadde jeg sagt nettopp det som jeg visste ville være sårende for de andre, og som jeg egentlig hadde bestemt meg for ikke å si? Hvorfor ble jeg irritert på noen over noe ubetydelig? Hvorfor tenkte jeg alltid bare på meg selv, og aldri syntes å legge merke til hvordan mine handlinger påvirket andre mennesker? Hvorfor kunne jeg ikke være en av de greie, snille, omsorgsfulle mennesker som jeg så rundt meg, og som jeg virkelig ønsket å være?

Hvorfor hadde jeg sagt nettopp det som jeg visste ville være sårende?

Ønsker å gjøre det gode

Jeg har alltid ønsket å være «god». Som barn virket det lett – jeg gjorde det jeg fikk beskjed om, prøvde alltid å oppføre meg slik som jeg trodde det ble forventet av meg. Men da jeg ble eldre ble dette vanskeligere. Jeg måtte begynne å ta mine egne avgjørelser og selv prøve å forstå hva som var «riktig» oppførsel. Jeg begynte å innse hvor selvsentrert jeg var, hvor ofte jeg tok avgjørelser som passet meg selv, og hvor lite jeg tenkte på andre mennesker.

Jeg hadde lest i Bibelen om hvordan kjærlighet bør være: «Kjærligheten er tålmodig, er velvillig … søker ikke sitt eget, blir ikke bitter … Kjærligheten faller aldri bort.» (1. Kor. 13, 4,5 og 8). Jeg bestemte meg for å være mer omsorgsfull eller ikke å bli irritert, men når det kom til stykket, mislyktes jeg allikevel. Jeg innså at jeg faktisk ikke var i stand til å bli virkelig god, fordi min menneskelige natur dikterte noe annet. Jeg var en «syndens trell», som det står i Johannes 8, 34 og Romerne 7, 18-23.

En total forvandling

I desperasjon begynte jeg å lese i Bibelen, på jakt etter hjelp. Mitt kristne liv måtte bli ekte, ellers ville det bare være meningsløst. Jeg leste, «… men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne» (Romerne 12, 2).  Det var altså det som var nødvendig: en total forvandling; en ekte forandring – å bli en ny person! Ettersom jeg søkte i Skriften, ble jeg overbevist om at dette var mulig – jeg kunne forvandles!

Nå, når jeg blir fristet til for eksempel å bli sint eller irritert, ber jeg til Gud om å hjelpe meg her og nå. Å ta det riktige valget er umulig uten Guds hjelp. En del av meg (mitt kjød) ønsker å bli irritert fordi jeg har «rett» til det i «dette forholdet». Men jeg vet at å bli irritert, selv om jeg har «rett» til det, bare gjør meg ulykkelig, og jeg ønsker å være fri. Med Guds hjelp blir jeg en ny person, med helt nye reaksjoner, enn den jeg ville ha vært hvis jeg bare hadde fulgt mine egne tilbøyeligheter. Jeg er i ferd med «å bli forvandlet»!

Jeg er inne i en prosess hvor jeg forvandles til å være en ny person. For å få varig hjelp, er det ingen tvil i mitt sinn om at jeg trengte og alltid vil trenge Jesu kraft samt veiledningen som Bibelen gir til å bli helt forvandlet – at jeg virkelig blir god, og ikke bare oppfører meg «pent» på overflaten.