Er det normalt å være kristen, men redd for å innrømme det?

Hvorfor er det så vanskelig å innrømme at man er kristen? Er det mulig å slutte å skamme seg over dette?

Folk kjemper for det de tror på. Overalt i verden reiser de seg og kjemper for sine saker. For noen betyr det å kjempe for borgerrettigheter eller frihet fra undertrykkelse. Uansett hvor ulike deres saker er, er folk lidenskapelige for sin spesielle interesse eller kampanje, og vil at alle andre skal vite om det. For deg betyr dette  kanskje retten til å uttrykke deg slik du vil – og det er nettopp det du gjør, med ett unntak: når du skal bekjenne at du er kristen.

Hvorfor være redd?

Da Jesus ble sendt til jorden for å åpne en ny og levende vei (Hebreerne 10, 20), ble den mest fengende fortellingen gjennom tidene skrevet inn i historien. Som menneske beseiret han synd i sitt eget legeme, slik at Guds vilje, for første gang noensinne, kunne fullkomment utføres i et menneske. Det var bare én sjanse for at dette oppdraget skulle lykkes: Jesus ble fristet akkurat som oss, og han syndet aldri. Det var dette trofaste livet som kvalifiserte ham til å oppnå den endelige seier, og dø for oss på korset på Golgata, hvor han betalte for våre synder med sitt eget blod. Uten å oppnå total suksess, ville det ikke være håp for noe menneske til å få sine synder tilgitt. Men han lyktes helt og ble til en evig frelser for alle som tror!

Med en så utrolig historie, hvorfor er det allikevel så vanlig at man skammer seg over evangeliet? Hvorfor være redd for å bekjenne sin tro på Gud til andre, eller være flau over at de i det hele tatt vet om det, i en verden hvor folk føler seg fri til å forkynne sin tro på alt mulig?

Peter skammet seg for å innrømme at han kjente Jesus da han skulle korsfestes, men bare noen uker senere sto han foran tusenvis av mennesker og forkynte evangeliet, fylt av Guds Ånd. Hvorfor denne endringen? Hva var hemmeligheten?

Han opplevde ganske enkelt kraften i evangeliet.

Kraften i evangeliet

Som kristen fryder du deg over tilgivelsen du mottok ved Jesu blod – og med god grunn, det er gitt deg gratis, av nåde, og uten egne gjerninger å vise til! Men å fortsette i et  disippelliv er så mye mer enn bare det. Selv om du har tilbragt hele livet i kristne forsamlinger, er det ingen selvfølge at du har lært å vandre i Ånden.

Kanskje du er som stengrunnen i Jesu lignelse (Lukas 8, 4-15), der plantene vokste opp raskt (man tok imot ordet med glede), men de visnet bort i varmen, fordi de ikke hadde rot (man kan ikke bli stående når man blir fristet). Mange kristne faller inn under denne kategorien, fordi de ikke vet om kraften som Den Hellige Ånd kan gi dem til å leve et liv i seier. Resultater ar at de ikke har noe som de kan hjelpe andre med. De har ikke fått åndelig innhold i livet.

Peter mottok Den Hellige Ånd – «Talsmannen» som  Jesus hadde lovet dem, og fra den dag var han rustet til å føre krig mot synden som han hadde arvet i sin egen natur. Det han opplevde tvang ham til å fortelle andre om sin Jesus, som hadde åpnet opp en ny og spennende vei for ham.

«For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn.» 1. Peter 2, 21-22.

Frihet fra synd – ekte lykke

La Guds ord overbevise deg! Han er klar til å gi sin Ånd til dem som er lydige mot ham, noe som betyr at å bli en Jesu disippel krever fullstendig hengivenhet til saken. Når du begynner å oppleve frihet fra synd, forsvinner spørsmålet om hvorvidt Gud finnes like fort som skammen av å innrømme at du er en helhjertet kristen.

Du er i besittelse av et kraftig evangelium som vil tillate deg, ved Guds hjelp, å ta kontroll over livet ditt. Livet og tilliten til en sann disippel kan ikke forfalskes – det har substans. I stedet for å bli ledet av dine skiftende følelser, din fornuft, dine lyster og menneskelige ønsker, kan du lære å bli ledet av Den Hellige Ånd, og leve til behag for Gud. Du vil oppleve ekte lykke, og da kan du ikke annet enn å dele det du har fått med andre. Hvor mange av dine venner ville vel ikke ønske å være en del av det?