Er du en anklager eller en forbeder?

Satan skammer seg ikke for å trenge helt inn til Guds trone for å anklage de hellige, og da skammer han seg heller ikke for å tre frem for hvilket som helst menneske med sin anklagerånd. Dessverre finner han åpne hjerter og ører hos de fleste, og anklagerånden glir lett inn, og kommer så videre fra en person lett inn i andre. I anklagerånden føler straks de mest ynkelige kryp av personer seg et hode høyere enn de mest gudfryktige brødre og søstre. Uten frykt setter de seg til doms over alt og alle. Men slike anklagere skal likesom sin anklagerbror, Satan, før eller siden styrtes ned som et lyn fra sine høyder.

Forbederen Jesus Kristus

De sanne forbedere trenger stadig inn for Faderens trone med menneskenes nød i sitt hjerte. Disse kommer også til å få beholde sin plass der ved Faderens trone i all evighet, sammen med vår ypperste forbeder, Jesus Kristus, han som aldri blir trett av å gå i forbønn for oss.

Sanne forbedere

Apostlene holdt ved i bønnen og ordets tjeneste. (Apostlenes gjerninger 6,4) De satte bønnens tjeneste først, og hvis denne tjenesten ikke kommer i første rekke, blir det heller ingen ting ut av ordets tjeneste.

De sanne forbedere har del i den mest opphøyde tjeneste, da de alltid oppholder seg ved Faderens hjerte, og til enhver tid beveger ham til å rekke ut sin mektige arm ettersom det trenges hvor som helst i hele verden. Ved Abrahams vedholdende forbønn kunde Sodoma og Gomorra ha vært spart om det hadde vært ti rettferdige der. (1. Mosebok 18,22-33) Ved forbønnen til Moses sparte Herren hele Israels folk fra å bli slått ned i ørkenen. (2. Mosebok 32,1-14) Utrettelig ba han for dette gjenstridige folk. Det samme edle forbedersinn hadde Samuel, og det står at Herrens hånd var imot filistrene alle Samuels dager. (1. Samuel 7,7-13)

Moses og Samuel var blant de forbedere som lå nærmest Guds hjerte i den gamle pakt, og gang på gang strakk Herren ut sin mektige arm og handlet i godhet og miskunnhet imot Israel etter deres inderlige bønner. Gud strakk seg så langt som mulig i sin hjelp når disse menn ba.

Paulus formaner fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takk for alle mennesker. (1. Timoteus 2,1) Paulus ba uavlatelig for hver enkelt menighet og for hvert enkelt lem i menigheten. Stadig, natt og dag, minnes han Timoteus i sine bønner. Epafras stred på samme måte som Paulus i sine bønner for Kolosserne. (Kolosserne 4,12) Jesus ba for sine fiender da de korsfestet ham. (Lukas 23,34) Stefanus ba for sine fiender midt i steinregnet, mens de fnyste av vrede imot ham. (Apostlenes gjerninger 7,59-60)

Førbønn: En opphøyet tjeneste

Store ting vil skje også i dag hvis vi våkner opp til tro på forbønnens store og nødvendige tjeneste. I denne opphøyede tjeneste kan alle være med. Det blir arbeid, men så er det også det mest fruktbringende, lønnsomme og velsignede arbeidet som finnes. Ved å be for andre blir vi nemlig velsignet tilsvarende selv.

La oss ved forbønn bevege Guds krefter ned til bygder og byer hvor hans arbeidere arbeider, til menighetene, hjemmene og til den enkelte, alt som det trenges.

Dette er en redigert versjon av en artikkel som først ble publisert med tittelen «Anklagere – Forbedere» ii BCCs menighetsblad «Skjulte Skatter» i april 1944.
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag