Er du en «reservehjul-kristen»?

Jeg hørte en gang en illustrasjon om en mann som kjørte på motorveien i bilen sin. For det meste kjører han bare, med tanker som bytter mellom familie og jobb og destinasjonen. En ting som han nesten helt sikkert ikke tenker på, er reservehjulet bak i bilen. Helt inntil noe uventet skjer, og da er han veldig takknemlig for at det er et ekstra hjul ombord som han kan bytte, slik at han kan fortsette på sin vei.

I illustrasjonen ble livet til en kristen sammenlignet med denne mannen som kjører på veien – alt går fint og problemfritt, alt under kontroll. Da skjer det noe, en trengsel eller en prøve som utfordrer ham og hans evne til å takle ulike situasjoner. Og plutselig, da han kommer i nød, husker han på Gud og hans løfte om å ta vare på dem som tilhører ham. Han tar opp «reservehjulet» fra bagasjerommet, håper at det har nok luft, setter det på, kjører til verkstedet for å få det første hjulet reparert, og like raskt legger reservehjulet tilbake inn i bagasjerommet til neste gang han opplever en prøve.

Men burde ikke kristenlivet være mer enn det, mer enn bare å vende seg til Gud når livet blir tøft? Fortjener ikke offeret til hans Sønn en mye dypere kjærlighet og hengivenhet?

Hva er en kristen?

Per definisjon er en kristen «en som tror på Jesus Kristus og hans lære». Jesus, lederen til alle sanne kristne, lærer oss å be: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så òg på jorden.» Matteus 6,9-10. Skal ikke det være slik da? Sann kristendom, livet Jesus levde, er å lære Faderens vilje og så å gjøre det, som det allerede gjøres i himmelen.

«Reservehjul-kristne» kommer aldri til det punktet at de kjenner Faderens vilje, og dermed kan de aldri gjennomføre det. Det er de som sitter bak rattet, som styrer hvor livet deres går. Med dette sinnelaget viser de Gud at de faktisk ikke trenger hans hjelp og dermed mottar de heller ikke hans veiledning og kraft i livet.

Men sanne kristne har helt overgitt sitt liv til Gud og viet seg til å følge hans Sønn Jesus. De har sluttet helt med å stole på at deres menneskelige tanker og ideer kommer til å føre til noe godt, fordi de har sett igjen og igjen hvor dårlig det har gått når de selv har hatt styringen. Gud elsker denne holdningen så mye at han fyller dem med sin Ånd, og deres tanker går inn i en helt ny verden, styrt av ham som elsker dem og som bare vil det beste for dem. (Romerne 8,28)

Finne Faderens vilje

Fylt med dette nye sinnet, går de fremover, helt opptatt med å finne hva Faderens vilje er, og så å utføre det i livet. Til å begynne med er det vanskelig å høre Åndens stemme og gå inn i Faderens vilje, etter å ha tilbrakt så mye av livet i å følge menneskelige tilbøyeligheter og påvirkninger. Men de trenger seg ivrig inn til Gud gjennom hans ord og bønn, og oppdager med tiden og lydighet at denne stemmen blir tydeligere, ettersom Gud gir sin Hellige Ånd til de som lyder ham. (Apostlenes gjerninger 5,32) Steg for steg blir de helt avhengige av Faderen og opplever at det å være lydig mot hans ledelse gir en fylde av glede og fred. Denne freden og gleden bærer dem gjennom prøvelser, da de opplever at det å adlyde Guds vilje betyr å overgi sine egne lyster og ønsker, en lidelse som ikke er utholdelig for de fleste.

Sammen med apostelen Paulus sier de: «For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss.» Romerne 8,18. Etter å ha slitt under sin egen svakhet og menneskelighet så lenge, gleder de seg nå over nåden å leve i hans nærvær og at han nå styrer deres liv. Som profeten Jesaja gleder de seg hver morgen for nåden at de våkner hver dag og høre Åndens stemme, veilederen de har blitt avhengig av til å navigere gjennom hverdagen. (Jesaja 50,4)

Når vi «kjører» gjennom vårt kristne liv, la oss være de som ledes og styres i alle ting av ham som åpnet veien til livet for oss, med våre ører åpne og varsomme for det han sier, de retningsendringer som han gir oss hver dag. Hvis vi er tilfreds med å være bak rattet hele livet, får vi aldri samfunn med Faderen og Sønnen, og vi får aldri del i hans glede og liv. «Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» Johannes 15,5. Ja, la oss heller leve våre liv i konstant fellesskap med Jesus, så opplever vi også at de samme fruktene begynner å vokse i våre liv, i stadig større grad.