Er en mild og stille ånd en umulig målestokk?

«… den uforgjengelige prydelse – en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud.» 1. Peter 3,4.

Jeg sitter og ser på disse ordene, og fristes til å bli motløs. Jeg vet uten tvil at jeg ikke er en mild og stille person. Jeg har en høy stemme, en slitende latter og en tilbøyelighet til å synge av full hals. Uansett hva jeg gjør, gjør jeg det iøynefallende. Jeg er ikke en forsiktig person som går ubemerket.

Dette er ikke med vilje. Dette er personligheten som jeg ble født med. Jeg sier ikke at jeg er stolt av å være slik; jeg blir faktisk ganske ofte flau når jeg skjønner at jeg enda en gang ler høyere enn noen andre i rommet. Egentlig ønsker jeg ofte at jeg ikke var så høylytt.

Så hva gjør jeg med det faktum at det er skrevet at jeg skal ha en mild og stille ånd? Er jeg ikke dyrebar for Gud fordi jeg er en høylytt og impulsiv person? Skal jeg prøve å endre personligheten min? Og hadde andre også foretrukket at jeg var mindre … meg?

Gud skapte meg ikke «feil»

Jeg tror ikke at Gud skapte meg feil. Han dannet meg som den personen jeg er, og han ga meg min personlighet av en grunn. Så, hvor er egentlig problemet her?

Men nå merker jeg at det ikke står «en mild og stille personlighet». Det sier «en mild og stille ånd». Den milde og stille ånden må være mitt indre «jeg», min forbindelse med Gud. Hvis jeg er stille i min ånd og alltid lytter til hva Gud vil tale til mitt hjerte, så hører jeg når han forteller meg at måten jeg handler på akkurat nå, ikke er riktig  – at det er synden som besmitter det jeg gjør .

Synd er det som gjør noe galt. Det er når måten jeg gjør ting på er besmittet av synd, at det ikke behager Gud. Hvis jeg lager støy slik at det blir vanskelig for menneskene rundt meg, så er jeg egoistisk og tankeløs, i stedet for å velsigne og gjøre livet godt for andre. Gud viser meg når jeg søker oppmerksomhet, prøver å få det siste ordet, er uhøflig, respektløs, stolt, tankeløs, full av meninger eller egoistisk, osv.

Jeg må alltid dømme mine handlinger, og tenke på hvordan og hvorfor jeg gjør ting. Jeg bør ikke handle tankeløst og tenke bare på mine egne interesser uten hensyn til hvordan mine handlinger påvirker folk rundt meg. Mine handlinger skal drives av kjærlighet. Da skaper jeg liv og fred rundt meg hvor som helst jeg går, enten jeg er høylytt eller tilbaketrukken av naturen.

«Åndens attrå er liv og fred.» Romerne 8, 6.

Gud kan bruke min personlighet til å velsigne!

Å være selvsentrert og tankeløs er ikke en permanent tilstand! Disse tingene kan utryddes når jeg bruker kraften som er tilgjengelig fra Gud til å seire. Jeg kan bli omsorgsfull og oppmerksom på de andres interesser, og mine handlinger gjenspeiler det. Da er min personlighet renset, uten å endre hvordan Gud har skapt meg til å være. Når jeg lytter til Guds stemme, lærer jeg hva som er riktig og hva som er galt, og jeg er følsom for når det er riktig tidspunkt og rett sted å være frimodig og selvsikker, og når det er riktig å tie.

Det som er verdifullt for Gud, er min lengsel etter å høre hans stemme og søke ham i min ånd, og alltid å holde øret mitt åpent for å høre hva han har å si til meg i alle situasjoner, slik at jeg kan gjøre hans vilje og ikke min egen. Det er mildheten og stillheten som han ser etter. Og ja, av og til hindres jeg i å høre det på grunn av mye ytre aktivitet, så da må jeg sørge for at jeg ikke drukner stemmen hans. (1. Tessaloniker 5,19)

Men det er ingenting galt med å være selvsikker. Så lenge jeg alltid er på vakt for synd i alt som jeg gjør. Når jeg lytter til Guds stemme som snakker til meg kan han alltid veilede alle mine trinn, og han kan bruke meg til alt arbeid som han har forberedt for meg å gjøre. Han kan bruke meg, slik som han skapte meg, for å fullføre sin vilje på jorden. (Efeserne 2,10)

Den milde og stille ånden er ikke umulig. Det er heller utrolig oppmuntrende å vite at jeg kan ha det uansett hva slags personlighet jeg har, og at Gud kan veilede livet mitt fullkomment ved det. Han kan vise meg veien til å bli helt fri fra synden og å søke mitt eget. Jeg kan fortsatt være meg, men den rensede meg, slik Gud hadde tenkt at jeg skulle være.