Er jeg klar for å høre sannheten om meg selv?

Jeg lærer en verdifull lekse om å se på mine egne feil, i stedet for å peke fingeren på alle andre rundt meg.

«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med Alex, hun blander seg alltid i andres saker», sier jeg til min venn Sarah. «Man skulle tro hun ville innse at hun ikke skal gjøre det. Man skulle tro det var åpenbart.»

Sarah gir meg et gjennomtrengende blikk og spørr, «Gjør ikke du akkurat det samme nå, bare ved å si det om henne?»

Gjør jeg det samme?

Hennes svar får meg til å stoppe opp. Min første reaksjon er å forsvare meg selv. Jeg blander meg ikke i hennes saker! Eller? Jeg er bare bekymret for at Alex ikke skjønner at det hun gjør er galt. Ikke sant? Men nå er jeg plutselig ikke så sikker lenger.

«Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!» Matteus 7,1. Det er så lett å se at Alex ikke skal blande seg i andres saker. Men etter det som Sarah sa innser jeg plutselig at jeg kanskje bruker andre metoder, men at det underliggende motivet er det samme. Jeg innser at det også er svært nærliggende for meg å reagere og oppføre meg i henhold til min menneskelige natur. Hvis jeg ikke engang ser det i meg selv, er det ikke logisk å anta at Alex ikke ser det heller?

Så må jeg da virkelig gjøre noe med det, å irettesette henne, å la henne vite at det hun gjør ikke er riktig? Eller bør jeg ikke heller granske meg selv og se hva mine hensikter er? Jeg må se innover og se om det jeg sier faktisk bare er fordi jeg er irritert. Om det er på grunn av hvordan det virker på meg. Om det er fordi jeg tror at jeg er bedre. Fordi jeg synes at oppførselen hennes er irriterende. Hvilken som helst grunn som ikke kommer av kjærlighet, er ikke en god grunn.

«Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye? Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra flisen ut av din brors øye.» Matteus 7,4-5.

Dømme meg selv

Hvis jeg virkelig elsker noen og er bekymret for at deres oppførsel er skadelig for dem selv eller for andre, så kan jeg si noe av kjærlighet og omtanke. Slike ord og formaninger har vanligvis en god virkning. Hvorfor skulle jeg tro at noe som er sagt av irritasjon eller stolthet eller en annen egoistisk grunn skal ha en god virkning? I hver enkelt situasjon må jeg finne min egen synd, og da må jeg kaste den i renselsesilden. (Hebreerne 12:29) Det som da kommer ut av ilden er ekte og guddommelig, som prøvd og renset gull. (Sakarja 13,9)

Så det er et spørsmål om å flytte mitt perspektiv fra de andre til meg selv. Å tillate Guds lys å skinne på livet mitt og å se den synd som han påpeker. Å elske sannheten om meg selv og erkjenne at, ja, det er slik jeg er; Gud hjelpe meg å komme fri fra det. At der hvor jeg ser stolthet kan jeg ta opp en kamp mot den, og jeg kan bli ydmyk. At der jeg var bitter kan jeg bli god og vennlig, at der hvor jeg dømte før kan jeg bli langmodig og kjærlig.

Så kan jeg glemme å bry meg om hva Alex gjør. Jeg skal fokusere på Jesus. Jeg skal sammenligne mitt liv med hans slik at jeg kan se arbeidet som fortsatt må gjøres i mitt eget liv. Og jeg skal være ydmyk og erkjenne det jeg ser og tillate Gud å arbeide med meg, slik at jeg kan bli likedannet med hans Sønns bilde. (Romerne 8,29) Jeg er et pågående arbeid, men det er et arbeid som jeg kommer til å fortsette med resten av livet.