Et navn i himmelen

Å ha et navn i denne verden er en snare

«Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade dere. Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!» Lukas 10, 19-20.

Ved å gjøre store gjerninger, og ellers gode gjerninger, kan man få et navn i denne verden. Men hvis man begynner å dvele ved det, står man i stor fare for å miste sitt navn i himmelen.

Noen grekere ville gjerne se Jesus. De hadde nok hørt om hans undergjerninger og nå ville de se denne store mann. Men Jesus svarte slik: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv.» Johannes12, 24-25.

Jesus hatet det å ha et navn i denne verden og å bli gjenstand for folkets beundring. Han forsto hvilken djevelens snare det var for å føre ham bort fra Gud. Hans vitnesbyrd var: «Jeg tar ikke ære av mennesker.» Johannes 5, 41. Når jeg begynner å dvele ved mitt eget navn, så tjener jeg meg selv og ikke Gud.

En Jesu beundrer, eller hans disippel?

Jesus sier videre i Johannes 12, 26: «Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære.» Jesus ønsket ikke å ha beundrere, men disipler som fulgte ham etter.

Jesus tjente Gud, og hans gjerning var å herliggjøre Faderen. Derfor ropte han, når han sto foran sine alle største trengs­ler: «Far, herliggjør ditt navn!» V. 28. Nå gjaldt det at Guds herlighet – hans kjær­lighet, dydene – ble åpenbart i trengs­lene. Det var det som var den store, og virkelige Guds herlighet – ikke alle under­gjerningene. Og aldri har Guds kjærlig­het strålt så kraftig som da Jesus ropte utpå korset: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør». Lukas 23. 34.

Det er på denne måten vi tjener ham. Nå skal vi også åpenbare hans herlighet idet vi, i alle våre trengsler, går inn i døden med vårt eget og bærer mye frukt – Åndens frukt (Johannes 15, 8). Da blir vi ikke alene, men kommer inn i samfun­net med Faderen og med Sønnen, og alle de hellige som har det slik. Men søker jeg å bevare mitt eget liv og min egen ære blir jeg alene, utelukket fra dette herlige samfunnet.

Satan falt ifra Gud fordi han ville være noe i seg selv, utenfor Gud, og nå forsø­ker han å få oss med i samme villfarelse. Jesus sier i Johannes 5, 43: «Jeg er kommet i min Fars navn, og dere tar ikke imot meg. Kommer en annen i sitt eget navn, ham vil dere ta imot!» Hvorfor tok de imot de som kom i sitt eget navn? Ja, fordi det var det de så opp til, og syntes var så stort – å være noe i seg selv og ha et navn.

«Vanlige folk» med et navn i himmelen

Jesu inderlige bønn i Johannes 17, 11 var: «Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett.» Det navn Jesus fikk fra Faderen var «min elskede Sønn», og han ble godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde (Romerne 1, 4). Men Jesus selv presenterte seg som Men­neskesønnen. Johannes sier i 1. Johannes 3, 1-2: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er.»

Nå går vi her i verden som vanlige mennesker uten noe navn og ære. Men når vi trofast følger vår Mester og lever dette skjulte liv med ham, så skal vi åpenbares med ham i herlighet, som Guds barn. Da skal vi åpenbares med ham når Antikrist fortæres med Jesu munns ånde og gjøres til intet ved åpenbarelsen av hans komme. Og hele skapningen, som lengter og stunder etter Guds barns åpenbarelse, skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet. Å bli fri fra seg selv og sitt eget navn er en kolossalt stor og herlig frihet.

Må vi bli bevart i den enfoldige glede at vårt navn er oppskrevet i himmelen. Gleden over vårt store himmelske kall og vår utvelgelse må være så stor at vi hater og forakter alt det å være noe og å ha et navn i denne verden.