Ett som Faderen og Sønnen

«Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem og du i meg, for at de fullkomment skal være gjort til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg.» Johannes 17,20-23.

Hvordan er Gud og Jesus ett?

Det er et stort og høyhellig kall å bli ett som Faderen og Sønnen. Skal vi oppnå det, må vi følge Sønnen etter på den trange vei som fører til livet.

«For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» Johannes 6,38.

«Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham …» Hebreerne 5,8-9.

Her ser vi måten hvorpå Faderen og Sønnen ble ett. Jesus ble født inn i menneskeslekten og ble menneskesønn. (1. Timoteus 2,5) Som menneskesønn lærte han lydighet. Det var ikke en lett vei. Han lærte det gjennom lidelser, og i Jesaja 53 leser vi om noen av de lidelsene hvor han lærte lydighet.

«Men det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom. Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd.» Jesaja 53,10.

Jesus ba: «La ikke min vilje skje, bare din.» Lukas 22,42. Denne «min vilje» var menneskeslektens vilje, Jesu vilje som menneskesønn. Den måtte knuses skulle Herrens vilje ha fremgang ved hans hånd. Her var Jesus et offer. Frivillig gikk han den vei. Det var en ny og levende vei han der innvidde oss, for at vi skulle følge ham. På den veien hvor menneskeviljen ble knust, tok hele guddommens fylde legemlig bolig i ham. (Kolosserne 1,19; Kolosserne 2,9) Ved kunnskapen om ham har vi fått de største og mest dyrebare løfter, for at også vi skal få del i guddommelig natur. (2. Peter 1,3-4)

Hvordan blir vi ett som Faderen og Sønnen?

Vil vi også være et offer, så har vi nå de samme muligheter som Jesus. Jesus ble opphav til evig frelse for dem som lyder ham. (Hebreerne 5,9) På den veien blir vi ett likesom Faderen og Sønnen var ett.

Så viktig er dette at Paulus sier at det var derfor han fikk nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant hedningene. (Romerne 1,5) Men å lære lydighet uten å være villig til å bli knust, går ikke. Mange strever for å få alle disse religiøse partiene til å bli ett, men det er et meningsløst arbeide. Lederne er store i seg selv, sterke i sine meninger. Slik og med medlemmene som tar parti. Derfor er det stadig strid og fornærmelse innenfor partiene og mellom partiene. De vil ikke la seg knuse. Mange taler om kjærlighet og leser 1. Korinter 13, men man kan ikke få kjærlighet uten å bli knust.

Det står der hva kjærligheten ikke gjør. Den misunner ikke , den skryter ikke, den søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde, osv. Den som ikke lar seg knuse, han blir bitter, han søker sitt eget, og han skryter. Slike kan aldri bli ett. De synes stadig vekk at de har grunn til å bli fornærmet, og de blir det, i stedet for å ta sitt kors opp og fornekte seg selv og dømme sin egoisme og hardhet.

Det står også hva kjærligheten gjør: Den er langmodig, den gleder seg over sannhet og utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. (1. Korinter 13,4-7; Kolosserne 3,12-14) Når våre medmennesker blir vanskelige og vrange, da sier de fleste: Det finner jeg meg ikke i; det må være måte på hva en skal tåle. I stedet for å la seg knuse, gjør man seg hard og forsvarer sitt eget «jeg og mitt». I stedet for å tilgi, som Kristus har tilgitt oss, så blir man ond og taler ille om sin bror.

Eller om man har antipati mot en, man liker ham ikke, så er man vel høflig og smiler, men trekker seg unna. Man vil ikke pleie Åndens samfunn med ham. Ens eget store menneske kan ikke tåle den andres menneske. Man vil ikke la seg knuse så man får den kjærlighet som tåler alt og håper alt. Nei, men man vil heller ikke strides med ham, og så holder man seg på tilbørlig avstand. Men det er ikke å bli ett likesom Faderen og Sønnen er ett.

Jesu bønn om enhet blant kristne oppfylles

Salig er de som har fått kunnskap om hvorledes Sønnen var ett med Faderen, og som vil følge Sønnen på den nye og levende vei. På dem blir Jesu bønn oppfylt, og de har det herlig sammen uten avbrekk. De vandrer i lyset likesom han er i lyset, og Jesu blod renser dem fra all synd. De har samfunn med hverandre. (1. Johannes 1,7)

Gud være takk for denne herlige frelse, som vi som vil være et offer har del i, og for at det stadig blir fler og fler. I dette lysets samfunn klarer ikke Satan å trenge inn.

«Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd. Jeg og Faderen er ett.» Johannes 10,27-30.

Artikkelen ble først publisert i BCCs menighetsblad «Skjulte Skatter» i mars 1964.
© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag