Fanatisk nidkjærhet eller sann gudsdyrkelse?

I forbindelse med religionsutøvelse er det en kjent sak at fanatisme kan gjøre seg gjeldende. Dette skjer ved at man fokuserer på sine medmenneskers synd og «lovbrudd» og bruker et strengt etisk og moralsk mål på andre, som man ikke bruker på seg selv. Dette hykleri er fanatismens kjerne.

Nidkjærhet

Fanatisme er blitt definert som overdreven, ukritisk nidkjærhet. Nidkjærhet er et begrep vi finner i Bibelen. «Du skal ikke tilbe noen fremmed gud, for Herren heter Nidkjær, en nidkjær Gud er han.» 2. Mosebok 34,14. «Med nidkjærhet trakter [Gud] etter den ånd han lot bo i oss.» Jakob 4,5. I denne betydningen betegner nidkjærheten Guds brennende kjærlighet til menneskene, en kjærlighet som ikke aksepterer eller tåler utroskap og svik. Verken kjærligheten i ekteskapet eller forpliktelser i mange andre sammenhenger vil normalt tåle og akseptere det.

Fariseernes hykleri

I Johannes 8 står en beretning om Jesus som belyser dette:

«De skriftlærde og fariseerne førte da til ham en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd, og de stilte henne fram for ham. Og de sa til ham: Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du? Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne ha noe å anklage ham for. Men Jesus bøyde seg ned og skrev med fingeren på jorden.» Johannes 8,3-6.

Johannes forteller ikke noe om hva han skrev, men som den kristne forfatteren Sigurd Bratlie har utlagt det, kan det godt hende at Jesus skrev følgende: Det står også skrevet: Du skal ikke begjære! (5. Mosebok 5,21)

«Men da de fortsatte å spørre ham, rettet han seg opp og sa til dem: Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første steinen på henne!  Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden.  Men da de hørte dette, gikk de bort en etter en, de eldste først. Jesus ble alene tilbake med kvinnen som sto der.» Johannes 8,7-9.

Hva han skrev annen gang forteller heller ikke Johannes, men ifølge Bratlie kan han ha skrevet: Videre står det skrevet i loven: Forbannet være den som ikke holder ordene i denne loven og ikke gjør etter dem! (5. Mosebok 27,26)

Vi ser at fariseerne hadde fokuset rettet på synderen og det ytre, synlige lovbrudd. Jesus flyttet søkelyset bort fra synderen til det skjulte begjær som kunne skjule seg bak den lovlydige og prektige fasaden til fariseerne.

Forløsning fra syndens makt

Det er gripende å se med hvilken visdom Jesus avvæpnet fariseerne og konfronterte dem med deres egen synd. Overfor en så mektig og overbevisende rettferdighet ble fariseerne skyldige i egne øyne, og ruslet skamfull bort. Siden de ikke hadde holdt seg ren fra det skjulte begjæret, kom også de under forbannelsen.

Jesus fordømte ikke kvinnen, men det betyr ikke at han aksepterte hennes synd. «Gå bort, og synd ikke mer!» Johannes 8,11. Evangeliet, det glade budskap, skiller synderen fra synden, og forløser synderen, ikke bare fra syndens skyld, men også fra syndens makt og derved også fra lovens forbannelse.

Paulus, i nidkjærhet en forfølger og voldsmann

Apostelen Paulus, som selv var jøde, gir jødene det vitnesbyrd at de hadde nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand – uten skjønnsomhet. (Romerne 10,2) Om seg selv forteller han at han var «i nidkjærhet en forfølger av menigheten». (Filipperne 3,6) Videre forteller Paulus: «Dere har jo hørt hvordan jeg en gang levde som jøde, hvor hardt jeg forfulgte Guds menighet og forsøkte å utrydde den. Jeg gikk lenger i jødedommen enn mange jevnaldrende i mitt folk, og var enda mer nidkjær for overleveringene fra fedrene.» Galaterne 1,13-14.  Hans nidkjærhet for loven var ikke rettet innover mot ham selv, men utover mot dem han mente ikke oppfylte lovens krav. Hans nidkjærhet var rettet mot «synderne» i stedet for iver for å fremme den gode sak, Herrens frykt.  (Salomos Ordspråk 23,17)

Religionsutøvelsen skal jo være til nytte og glede for en selv og for ens medmennesker. Denne malplasserte nidkjærheten, derimot, fikk Paulus til å fnyse av trusler og mord mot disiplene. Han trengte inn i hus etter hus, og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel. (Apostlenes gjerninger 8,3; Apostlenes gjerninger 9,1) Her ser vi et eksempel på hvilke ekstreme utslag fanatisk nidkjærhet kan føre til.

Paulus møter sannheten

Men dette var før Paulus fikk sitt dramatiske møte med Jesus utenfor Damaskus. (Apostlenes gjerninger 26,12-18) I sin uvitenhet visste ikke Paulus at den Jesus han forfulgte, i sin person representerte lovens oppfyllelse og at alle visdommens og kunnskapens skatter var til stede legemlig i ham. Etter sitt møte med Jesus fikk Paulus se at den loven som han var så nidkjær for at andre skulle oppfylle, den hadde ikke han selv på langt nær oppfylt. I sitt brev til Romerne spør han:

 «Men om du kaller deg jøde, og du setter din lit til loven og roser deg av Gud, og kjenner hans vilje og dømmer om de forskjellige ting, fordi du er opplært i loven, og regner deg selv for å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket, en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige, siden du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven:
Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv?
Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? 
Du som sier at en ikke skal bryte ekteskapet, bryter du ekteskapet?» Osv. Romerne 2,17-22,

Etter omvendelsen ble fokuset hos Paulus snudd vekk fra søkelys på de andre til søkelys mot ham selv. I dette selvransakelsens lys kom Paulus frem til at «Gud er sannferdig, men hvert menneske er en løgner». Romerne 3,4. Paulus ga opp sin egen «rettferdighet», den som var av loven og ble grepet av den rettferdigheten han kunne få ved troen på Kristus. (Filipperne 3,9) Han fant veien i Jesu fotspor der synden i kjødet, det skjulte begjær, ble fordømt. En slik vandring etter Den Hellige Ånds ledelse førte til at lovens rettferdighet og krav kunne bli oppfylt i ham. (Romerne 8,3-4)

En total livsforvandling

Denne totale livsforvandlingen førte til at Paulus kunne vitne for kong Agrippa etter at han hadde fortalt sin historie og Agrippa hadde sagt at det manglet lite på at Paulus overtalte ham til å bli en kristen: «Jeg ville ønske til Gud, enten det mangler lite eller mye, at ikke bare du, men også alle som hører meg i dag, måtte bli slik som jeg, med unntak av disse lenker.» Apostlenes gjerninger 26,29. Et menneske som i sannhet kan si noe slikt har åpenbart et gledens, frihetens og fredens budskap til menneskeheten.

Her ser vi at kjernen i fanatismen er hykleri, en ytre «fromhet» som dekker over et indre skjult syndig og dårlig liv. Mens fanatismen etter sin natur vil føre menneskene inn i trelldom under andre menneskers bud og regler med frykt for straff, vil ekte og sann gudsdyrkelse føre menneskene til sann frihet, glede, fred og et harmonisk felleskap.