Følelser kontra synd – vet du forskjellen?

Jeg har tatt en beslutning om at jeg vil være en Jesu disippel, og jeg vet det betyr at jeg ikke lenger må synde. Sinnet mitt er fast bestemt på at jeg bare ønsker å gjøre det gode, og jeg vil ikke gi etter når jeg fristes til å synde. Men det er ikke så lett! Synden kommer alltid opp, selv om jeg ønsker å gjøre det gode. Er det i det hele tatt mulig å få seier, når mine følelser er så sterke?

Jeg sitter i bilen min i oppkjørselen til en venn. Jeg sa at jeg skulle hente henne kl. 7:45. Nå er kl. 7:50, og hun har fortsatt ikke kommet ut av huset. Vi må være der vi skal kl. 08:00. Jeg har allerede tutet to ganger, så jeg vet at hun vet at jeg er her. Jeg føler meg så irritert og utålmodig akkurat nå. Hun gjør dette gang på gang. Jeg vil bare si henne et par sannhetsord.

Jeg føler meg så dårlig. Jeg vil så gjerne være tålmodig og snill, men her sitter jeg og føler meg utålmodig og irritert…igjen. Jeg føler at jeg stadig synder, jeg fortsetter å ha slike tanker. Sinne, misunnelse, urene tanker, for å nevne noen få. Jeg vet at disse tingene er gale, det står i Guds ord. Hva må til?

Jeg er ikke mine følelser

Så husker jeg noe jeg nylig leste i noe kristen litteratur:
«I Jakob 1,14 leser vi: ’Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst.’ De fleste troende tror at dette er synd, og skulle ønske de ikke kunne føle noen av sine egne lyster. Når de blir bevisste på sine lyster, tror de at det må være noe galt med dem. Men vi leser ikke at vi ikke skal fristes når vi blir troende, men at vi skal seire og ikke synde. [1. Peter 4,1-2] Dette er vårt kall i Kristus! Derfor, når man fristes har man ikke begått synd; synd kommer bare frem når man gir etter for lystene sine.» (Sigurd Bratlie, «Herligheten – grepet av Kristus»)

Plutselig innser jeg noe. Akkurat nå kan jeg føle at jeg er irritert, men det er ikke meg! Tankene har helt klart kommet inn i mitt sinn, men jeg trenger ikke å være enig med dem. Akkurat nå vil lystene i mitt kjød ha makten, men dette er faktisk bare en fristelse.

Lystene i mitt kjød er den delen av min menneskelige natur som ønsker å leve etter min egen vilje fremfor gjøre Guds vilje. Det er den delen av meg som har lyst å reagere på måter som Guds ord tydelig sier er galt. Det er fordi jeg har lyster i mitt kjød at jeg er fristet til det i første omgang. Lysten til å være utålmodig, for eksempel. Lysten til å bli fornærmet når noen sier noe om meg som jeg ikke liker. Etc.

Fristelsens øyeblikk

Så når jeg kjenner disse lystene komme opp fra mitt kjød, betyr det at jeg har syndet? Absolutt ikke! Dette er fristelsens øyeblikk. Jeg synder kun hvis jeg bevisst er enig om å gi etter og tillater disse tankene å leve, selv om jeg er fullt klar over at det går mot Guds vilje. Selv om jeg føler disse tingene, trenger jeg ikke å reagere etter dem. Jeg gjør ikke synd med mindre jeg er bevisst på at jeg blir fristet og er enig i at, ja; Jeg skal gjøre det jeg blir fristet til.

Det viktige for meg å huske på er at det er en forskjell mellom meg og hva jeg er fristet til. Jeg er den personen som har bestemt meg for å ikke synde, uansett hva kjødet finner på. Uansett hva jeg føler – mine følelser betyr ikke noe som helst. Jeg er min beslutning; sinnelaget at jeg hater synd og IKKE ønsker å gjøre det.
(Les Romerne 7 og 8)

Så nå som jeg sitter i bilen og kjenner lystene i kjødet mitt stige opp med disse utålmodige, irriterte følelsene, så vet jeg at dette bare er en fristelse. Fordi jeg har en menneskelig natur, med lyster, så føler jeg virkelig at jeg er utålmodig. Men jeg er ikke mine følelser! Jeg er en Jesu disippel, som ikke vil synde! Jeg er ikke enig i disse tankene. Jeg sier et sterkt og besluttsomt «nei!» til fristelsen. Selv om kjødet mitt føler slik, så skal jeg ikke tillate det med mitt sinn.

Selv om mine følelser kanskje ikke endrer seg med en gang, så nekter jeg å gi etter og tillate meg selv å tenke utålmodige tanker. Jeg ber til Gud om at han vil gi meg styrke til å motstå fristelsen, uansett hvor lenge den varer, og det gjør han. Jeg ber om at i stedet for å reagere med utålmodighet, så kan jeg reagere med kjærlighet.

Fristelse = seier

Når min venn setter seg inn i bilen to minutter senere, trenger hun ikke engang å merke at jeg har vært fristet. I stedet kan hun kjenne tålmodighet og godhet fra meg. For sin egen skyld, trenger hun kanskje å høre at hun bør ta mer hensyn til andre, men en formaning skal komme av kjærlighet, fordi jeg vet det er for hennes beste. Ikke ut av utålmodighet, fordi det var ubeleilig for meg. Da har vi det godt sammen. Ingen smak av synd kan komme mellom oss. Da har jeg vært seirende; Jeg har overvunnet! Jeg har ikke syndet; Jeg har ikke vært enig i å bli irritert og utålmodig.

Det er slik frihet å vite at hvordan jeg reagerer når jeg blir fristet, er helt opp til meg. Jeg vet at ved Guds nåde vil han gi meg styrke til å seire hver eneste gang jeg blir fristet. Det er bare én fristelsen om gangen, og med hver fristelse kan jeg få litt mer guddommelig natur. (2. Peter 1,4) Hver fristelse kan være en seier, og jeg ser frem til den dagen da mine naturlige reaksjoner er Åndens frukter. Kjærlighet, godhet, langmodighet, etc. (Galaterne 5) Dette er min tro!