Fra kamp for å være takknemlig til overflod av takk

Det står i 1 Tessaloniker 5,18, «Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus.»

Når jeg leser dette, er det lett å tenke at jeg må være takknemlig, og jeg må fokusere på det som er positivt og godt, slik at jeg kan vise takknemlighet selv når det ikke er så lett og ikke alt går min vei. Da blir det en bevisst kamp for å bevares i takknemlighet, og jeg kan bruke takknemligheten som et våpen mot all misnøye. I begynnelsen er det nok slik det må være for å bekjempe all misnøye og utakknemlighet.

Når jeg imidlertid setter livet mitt i perspektiv slik at jeg får se Guds uendelige godhet mot meg, at han faktisk tenkte på meg før han skapte verden, og valgte meg ut blant så mange mennesker til å bli en bror av Jesus, og få en utdannelse her i livet slik at jeg kan passe inn i en oppgave som Gud har til meg i hans evige rike, da må jeg ikke lenger kjempe for å bevares i takknemlighet. Da strømmer det inn i hjerte og sinn en overveldende takk til min skaper for hans store kjærlighet til meg. Et vell av takknemlige tanker fyller mitt hjerte for at han ledet mine skritt i min ungdomstid da de viktigste valgene i livet skulle tas, slik at jeg ble bevart i hans vilje med mitt liv.

Jeg blir også full av takk for at Gud har ført meg i forbindelse med andre trofaste mennesker som ønsker å gjøre Guds vilje med sitt liv. Da opplever jeg ekte samfunn med mennesker som har fått åpenbart det glade budskap om frigjørelse fra syndens makt, og som er grepet av å få del i det samme liv som Jesus levde. Jeg fylles også med en evig takk til min herre og mester Jesus som elsket meg så høyt at han var villig til å gi sitt eget liv for min skyld, for at jeg skulle bli frelst, og at han i tillegg ville dele all sin herlighet med meg.

Jeg tenker på hvor mye egoisme jeg er født med i mine tanker og natur, hvor jeg var opptatt med min egen velvære, opptatt av at andre mennesker skulle like meg og snakke godt om meg, opptatt av at jeg skulle æres for det jeg gjorde. Da ble jeg ofte skuffet over hvordan jeg ble behandlet av andre mennesker, og jeg klaget og ble lett misfornøyd både med andre mennesker og med hendelser som møtte meg i livet. Når jeg nå ved det glade budskap er frigjort fra disse tankene som dreide seg om meg selv, og er kommet inn i tanker om hva jeg kan bidra med, og hva jeg kan gjøre for at andre mennesker skal ha det godt og trives, ja da har jeg selv fått oppleve ekte trivsel. «Den som sprer velsignelse, skal trives.» Salomos Ordspråk 11,25.

Når jeg selv tenker på å velsigne de andre, så vil jeg også mer og mer bli oppmerksom på de som ønsker å velsigne meg, og så fylles hjertet enda mer med takknemlighet for at jeg trives og har det så inderlig godt. Når alle disse takknemlige tankene fyller hjertet mer og mer, så vil det etter hvert flyte over av bare takk. Og det som hjertet flyter over av, det taler munnen. (Lukas 6,45) Da kan vi si at vi er virkelig blitt takknemlige, og ikke bare kjemper en kamp for å bevares i takknemlighet.

Det er ubeskrivelig godt å være sammen med takknemlige mennesker. De er alltid fornøyd, alltid glade, alltid sprer de glede, er aldri misfornøyd og har ingen klage over noen ting! Det er et virkelig herlig liv i takknemlighet, og slik har jeg fått det ved Guds nåde til hjelp – hjelp til å seire over min egen egoisme. (Hebreerne 4,16)