Fremtidsplaner

–Hvordan ser du for deg fremtiden? Har du planlagt livet?
Vi sitter på en kafé, hun og jeg, og jeg nøler med å svare.

På den andre siden av veien observerer jeg en gammel, fillete mann som sitter på fortauet foran bakeriet. Ved siden av ham ligger tomflaskene strødd. Han stirrer stumt ut i ingenting. Men hun fortsetter: «Vi må jo tenke over hva vi vil oppnå. Først og fremst er det karrieren selvfølgelig, men også på det private plan.» Hun rører i kaffekoppen. «Og en gang skal det vel også være barn med i bildet.»

Utfordrende møter hun blikket mitt. «Har du ingen planer? Hvordan skal livet ditt se ut om ti år?»

Det er i Guds hender

Jeg tar en bit av kaken min for å få tid til å svare. «Jeg liker tanken på å ta en titt inn i fremtiden», begynner jeg. Hun smiler spent. Hvordan skal jeg sette ord på det jeg tenker? Vil hun forstå meg? Jeg puster dypt og sier: «Jeg har jo noen planer. Men først og fremst vil jeg spørre etter Guds vilje i mitt liv.»

«Derfor kan jeg ikke svare deg helt konkret på spørsmålene. Men jeg vet at jeg kommer til å være lykkelig.» Tvil utbrer seg i blikket hennes. «Hvordan kan du vite det så sikkert?» Jeg blir fast i stemmen: «Jeg tror på at Gud vil vise meg den riktige veien og hjelpe meg i mine beslutninger. Og hva enn livet måtte by på – jeg kan jo ikke vite om alt som vil møte meg nå – kan jeg da ta ut av hans hånd.» Hun ser skeptisk på meg. «Hva hvis det går galt allikevel?»

Enfoldig tro på Gud

Blikket mitt streifer igjen den eldre mannen der ute, mens tankene mine går til andre gamle mennesker jeg kjenner. Gudfryktige og lykkelige mennesker fulle av guddommelig visdom og livsinnhold. «Det går ikke galt», sier jeg med trygg visshet. «Når jeg så enfoldig stoler på Gud, så vil han ikke tillate at andre skal kunne peke på meg og si: Haha, se hvor dårlig det har gått med henne, hun som stolte på Gud! Nei, Gud har all makt i himmelen og på jorden. Han svikter aldri den som stoler på ham.»

Det blir helt stille. Hun ser litt forundret på meg. Men jeg tror hun har forstått hva jeg prøver å si.

Jeg kjenner en indre takknemlighet og glede mens jeg sitter der, og vi fortsetter å snakke om våre liv og forskjellige andre ting som interesser oss. En glede over at jeg kan tro på Gud, som er min livsforsikrer og min rådgiver – og at jeg fikk muligheten til å fortelle henne om det.

Jeg vet ikke om hun ønsker å stole på Gud, hun også, men når vi senere tar avskjed med hverandre, gir hun meg en hjertelig klem og sier: «Jeg gleder meg allerede til å se hvordan du har det om ti år!»

Når jeg slår opp Bibelen min den kvelden, faller blikket mitt på verset i Jeremia 29, 11: For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.