Gideon: Fra svekling til helt

«Herren er med deg, du djerve kjempe! Du skal frelse Israel av midianittenes hånd!»

Disse ordene, talt til Gideon av en engel sendt fra Gud, var klart ment å være oppmuntrende – men Gideons første tanke synes å ha vært: «Hvorfor meg? Er det ikke noen sterkere eller modigere som kan gjøre det?»

Guds befalinger virker ikke alltid fornuftige for oss. Som mennesker er vi nærsynte og svake. Vi faller gang på gang når vi stoler på vår egen styrke i stedet for å streve for å finne og å gjøre Guds vilje i våre liv. Gideon skulle selv få oppleve dette i sitt liv.

Et undertrykt folk

Fordi Israels folk hadde vendt seg bort fra Gud, lot han midianittene terrorisere Israel i sju år, og ødelegge deres land og husdyr. I Dommerne 7,12 står det at midianittene var «så tett som gresshopper, og det var ikke tall på kamelene deres. De var tallrike som sanden på havets strand.»

I sin nød ropte Israel til Gud. Ved sin nåde grep Gud inn og besluttet at Gideon skulle føre de fattige, undertrykte og engstelige israelittene til seier.

Da han hørte dette, må Gideon ha tenkt, «Vet du ikke hvor svak og redd jeg er?» Selvfølgelig visste Gud dette, men han valgte Gideon uansett. Gud kjenner vår personlighet og våre svakheter, vår tilbøyelighet til synd. Men han har ikke utvalgt oss ved en feiltakelse. De som ser seg selv som den største, den sterkeste og mest kloke, vil vanskelig høre Guds stemme over sine egne høye tanker og meninger. De som er ydmyke, med åpne og mottakelige hjerter, vil derimot være i stand til å bli Guds stridsmenn, klare til å gjøre hans vilje.

Den usikre lederen

Gideon tok motvillig på seg rollen. Han ba Gud om tegn gang på gang. Først fremkalte engelen ild for å fortære offergaven som Gideon hadde brakt med seg. Senere la Gideon ut en ulldott to netter på rad. Først ba han om at ulldotten skulle være våt og bakken tør, og så at ullen skulle være tørr og bakken våt.

Ble Gud motløs av disse stadige forespørsler? Begynte han å ombestemme seg? Nei! Alle disse tegn og under skjedde, og de ga Gideon styrken og troen han trengte! Gud nektet å slutte å tro på Gideon, selv når Gideon hadde mistet troen på seg selv.

Spol frem litt i tid: Gideon er nylig bevæpnet med Herrens Ånd, og står i spissen for en israelittisk hær på 32.000 krigere. Dette er virkelig en mektig hær! Så kommer en ny ordre fra Gud: Alle som er redde skal dra hjem! Gud visste at Israel ville ta æren for seieren, og feire sin egen styrke i stedet for å gi den rettmessige æren til Gud som hærfører.

Tror du ikke at Gideon veldig gjerne hadde likt å stikke av akkurat da? Å være en av de redde, slik at han ikke måtte inn i kampen og risikere å dø? Kan du forestille deg hvordan Gideon må ha følt seg, da han formidlet denne nye ordren til sine 32.000 soldater? Hva slags leder er dette, som villig gir beskjed til sine soldater om å stikke av like før slaget?

«Ennå er det for mye folk!»

Den natten dro 22.000 av Gideons soldater. Dette må ha vært et alvorlig slag for Gideon. Som leder av 32.000 menn hadde han nok begynt å tro at det var mulig. Med bare 10.000 menn var det nesten umulig!

Da talte Gud igjen: «Ennå er det for mye folk!»

Fortsatt for mange? Denne nye befalingen gikk mot all menneskelig fornuft! Og det er akkurat slik Gud ønsket det.

I lydighet mot Guds ledelse førte Gideon hæren til elven for å drikke. Bare de som lepjet vannet med sin tunge, som drakk som en hund drikker, fikk lov til å bli, mens alle andre ble sendt hjem. Da støvet hadde lagt seg, sto Gideon igjen med bare 300 menn!

300 menn mot en hel hær

Tenk deg Gideons frykt når Gud sa, «Dra ned mot [midianittenes] leir! Jeg har gitt den i din hånd.» Det er én ting å høre hva Gud vil vi skal gjøre … men å faktisk gjøre det kan føles som en helt ny kamp!

Igjen oppmuntret Gud Gideon til å fortsette. Han beordret Gideon til å spionere på leiren, og her hørte Gideon at de midianittiske soldatene også var redde. En av dem snakket om en drøm der et midianittisk telt ble kastet over ende av et byggbrød. «Dette er ikke noe annet enn israelitten Gideons, Joasj’ sønns sverd,» utbrøt den midianittiske soldaten. «Gud har gitt midianittene og hele leiren i hans hånd.»

Gideons tro ble fornyet da han hørte dette. Med sine 300 menn, bevæpnet med ikke noe annet enn horn og fakler skjult inne i tomme krukker, krøp israelittene til utkanten av den midianittiske leiren. Da signalet ble gitt, slo israelittene krukkene i stykker, slik at faklene ble synlige, og blåste i hornene mens de ropte, «Sverd for Herren og for Gideon!»

Midianittene ble overrumplet, og trodde at de ble overfalt av en stor hær. De fikk panikk, slåss mot hverandre og flyktet til slutt inn i natten. Deres mektige styrke hadde blitt beseiret av bare 300 menn. ledet av Gideon, en Guds mann.

Høre hans røst

Lytt til Guds røst som leder deg i livet ditt. Fra dag til dag kan vi føle at vi møter vegger og uoverstigelige hindringer; øyeblikk når vi ser vår fiende – synden som er dypt rotfestet i oss – og vi blir fristet til å være engstelige for at vi ikke har en sjanse til å vinne denne kampen. Men han vet hvem vi er, og han har utvalgt oss før tidens begynnelse til å fremstå som seierherrer over vår iboende synd! Når vi lar Gud overta ansvaret med å lede våre beslutninger, blir vi seierherrer!