Gled dere med de glade

Hvis jeg har et hjerte og sinn som vil gjøre Guds vilje og ord til virkelighet i mitt liv, så må jeg glede meg med de glade. Men hvordan gjør jeg dette, når det går direkte imot følelsene mine? Når det overhodet ikke er min naturlige reaksjon?

Bibelen lærer oss opp i hvordan vi bør leve livene våre. Den er inspirert av Gud, skrevet av hans trofaste tjenere, profeter og apostler som hørte hans røst. På grunn av deres trofasthet har vi nå, mange tusen år senere, Guds ord til å lære oss hvordan vi skal leve.

Romerne 12,15 sier for eksempel, «Gled dere med de glade.» For de av oss som lengter etter å gjøre Guds vilje, er dette en tydelig instruks som er lett å forstå. Men hva skjer i mitt daglige liv når jeg havner i en situasjon der det å glede seg plutselig ikke er så klart eller enkelt som det høres ut?

Fristelsen

Noen ganger merker jeg en hard vegg av motstand i meg selv når jeg vet at jeg bør glede meg.

Kanskje plutselig, på grunn av en venns hell og lykke, så er hva jeg hadde før og var helt fornøyd med, ikke lenger nok. Kanskje jeg føler at jeg ikke får den æren som jeg fortjener i en situasjon; at alt sammen går til noen andre. Kanskje det virkelig lykkes for en person, noe som jeg trodde jeg oppriktig ønsket for dem før, mens det nå plutselig føles som om de overgår meg.

Å glede seg med de glade kan bety mange forskjellige ting. Jeg kjenner at jeg er fristet til å være misunnelig, bitter, sint, etc. Det kan virke urimelig, og noen ganger også urettferdig. Det jeg virkelig ønsker er å gå til noen og utøse min frustrasjon. Hvordan gleder jeg meg nå? Når jeg egentlig ikke har lyst til det i det hele tatt?

Kampen

Først og fremst, det er helt normalt å bli fristet. Å føle misunnelse eller utakknemlighet komme opp. Men bare fordi vi blir fristet så betyr det ikke at vi må være enige med disse følelsene! Misunnelse, utakknemlighet, klaging, etc., alle disse tingene kan beseires.

«Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den.» (1. Kor 10,13)

Hvis jeg gjerne ønsker å gjøre det gode, til tross for hva jeg føler, så trenger jeg å erkjenne hva det er jeg blir fristet til, og «med frimodighet tre fram for nådens trone " for å få hjelp, som vi blir fortalt i Hebreerne 4,16.

Jeg kan rope ut til Gud: ”Hjelp meg å overvinne denne synden jeg blir fristet til; gi meg den styrken jeg trenger for å kjempe i mot den. Min trang er å glede meg med de glade, som det står i ditt ord. Nå trenger jeg din hjelp til å gjøre dette." Og da kan jeg ha frimodighet til å si: ”Vik bak meg Satan, for det står skrevet ‘gled dere med de glade’!" Og djevelen må fly når han møter Guds ord.

Resultatet

Selv om jeg ikke kan forvente at  følelsene mine endrer seg over natten, så går jeg til arbeid. Jeg lar ikke disse fristelsene få komme inn og utvikle seg til bitterhet og selvmedlidenhet. Å glede seg er en handling. At om jeg føler for det eller ikke, så gratulerer jeg min venn; Jeg gir noen gode ord; Jeg er med på å feire deres suksess. Jeg må ta det riktig, helt fra starten av. Gud er for meg, han vil styrke meg uansett hvor vanskelig det er, og enhver fristelse blir bli en suksesshistorie.

Det er en utvikling. Når vi øver oss i takknemlighet, godhet, kjærlighet, etc. kjenner vi at de blir en del av oss. Når jeg litt etter litt overvinner misunnelsen jeg blir fristet til, så kan kjærlighet kan fylle den plassen i stedet. Når utakknemlighet blir beseiret hver gang jeg fristes, så kan glede og fred oppta denne plassen. Og det stopper ikke der. Tanken på å bli fylt med disse "Åndens frukter" som Paulus kaller dem i Galaterne 5, er så mye mer attraktivt enn å la bitterhet etc. dvele ved og besmitte min ånd. Da er jeg fri og lykkelig. Jeg er ikke bundet av mine følelser, og jeg kan virkelig glede meg med de glade. Fra et hjerte som er fullt av glede.