Gud gir den ydmyke nåde

Ydmykhet er grunnloven for all frelse, og nå står det lys levende for meg at det i dypeste forstand ikke er noen annen sak. Gud gir den ydmyke nåde, og hva mennesker synes og mener om en, spiller ingen rolle. Den stolte eller hovmodige eller overmodige eller selvkloke får Gud til motstander.

Frelse og ydmykhet går hånd i hånd

Det letteste begrepet om ydmykhet får man ved å ha ringe tanker om seg selv. Når det gjør veldig virkning på meg, så beviser det at jeg får nåde. Den ydmyke får nåde (Jakob 4,6; 1. Peter 5,5), og nåde er å få all den hjelp jeg trenger til. Jeg kan gjerne be hele natten om å få kjærlighet, men det hjelper ingen ting hvis jeg ikke er ydmyk, så jeg kan få nåde.

Man får nåde i samme grad som en er ydmyk. Og når det ikke merkes at det er noen fremgang i det hele tatt, er det fordi en ikke får nåde. Som menneske kan man gjøre mye. Man kan forsøke å erstatte mangelen på nåde ved å være ivrig til forskjellige ting. Man kan være dyktig og bra som menneske, men det nytter ikke med noe av det som er godt og nyttig, når Gud står en imot. Man erkjenner ingen ting, dømmer ikke seg selv, men forsvarer seg selv.

Det vekker oppsikt når det lykkes og det blir fremgang. De fleste er ikke ydmyke i det hele tatt. De forgår seg med sin munn og ber ikke om tilgivelse. Det Gud så gjerne vil gjøre, er å forvandle oss helt innvendig. Man kan ha det slik at en synes en er forurettet, at en ikke er behandlet riktig, og så er en opptatt med hva mennesker tror og tenker om en. Man er ikke opptatt med Gud, men med hvorledes en blir behandlet av mennesker. Da er en ulykkelig og kan ikke bli lykkelig, for en har Gud til motstander.

Mange mangler svært meget lys. Det skjer ingen ting i noens liv uten etter denne loven: Den seg selv fornedrer – frivillig går ned av egen drift – skal opphøyes. (Matteus 23,12; Lukas 14,11) Bare den lille fornuften en har som menneske, skulle tilsi en at det må være avskyelig i Guds øyne at man har store tanker om seg selv. Er en bitte lite grann ydmyk, lykkes det bitte lite grann, og er en ekstra ydmyk, lykkes det ekstra godt. Hvorledes skulle Gud kunne velsigne en som ikke har selverkjennelse og er en storsnutet kar? Det er en livslov. Han kan ikke velsigne en slik person.

Selve saken!

Det er en eneste ting det dreier seg om, alt sammen. Lykkes det ikke, så er og blir man menneskelig og sjelisk. Det er ikke bare slik som en har sett det før, at det er riktig å være ydmyk, men det er ikke noe annet det dreier seg om. Det åpner seg ikke for en når en ikke er ydmyk. Derfor er en ikke levende interessert i Bibelen. Det er i aller høyeste grad skjebnesvangert når en synes en gjør det bra og ikke har noe å erkjenne. Og dømmer man andre, så er man jo ugudelig. Men dømmer man seg selv, blir man ikke dømt.

I Jakob 4,6 står det: «Gud står de stolte imot.» Så regner en slik: «Jeg er ikke stolt.» Men det er det en er, når en ingen nåde får. De ydmyke gir han nåde, alltid. Da er man selverkjennende istedenfor å dømme og kritisere andre. «Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd!» 1. Peter 5,6. «

Det Gud er interessert i, er å få oss grundig frelst. Men det kommer an på hvorledes vi tar det. Enhver får forstå det så godt han kan. Fornedre seg selv – det er noe som omtrent aldri hender. Tvert imot forsvarer man seg selv. Ydmykhet er ikke bare en hovedsak, men selve saken, altså er det bare én eneste sak. Vi velger selv det livet vi går til. Det er aldri andres skyld at det er dårlig med meg!