Jeg var redd for å leve et «vanlig liv»

En frykt utviklet seg i meg for at livet mitt hadde vært «for vanlig». At jeg hadde gardert meg for mye og definitivt ikke hadde gjort nok. Jeg ble mer og mer misfornøyd med bare et gjennomsnittlig liv. Jeg lekte med tanker om å flytte til et helt annet miljø i et år for å «ha det tøft», og oppleve det jeg så på som «virkelige prøvelser» i livet for å virkelig få det til. Jeg lurte på hvordan Gud virkelig kunne godkjenne noen som bare hadde levd et så hverdagslig, vanlig liv?

Jeg følte at jeg aldri gjorde nok for å overbevise meg selv, og denne byrden overskygget gleden jeg kunne oppleve i hverdagen. Det var virkelig en byrde. Så hørte jeg noe som kastet lys på denne frykten:

«Livet vårt er en liten prikk i tiden, og Gud må gjøre denne enorme forvandlingen i oss i den lille tiden han har.»

Det er Gud som må gjøre dette arbeidet i meg; han har styringen. Han vil gjøre noe med livet mitt – han vil at jeg skal bli likedannet med hans Sønns bilde! (Romerne 8, 29.) Øynene mine ble virkelig opplyst: Gud bryr seg så mye om å utføre dette arbeidet i meg, at han har planlagt hver situasjon, hver eneste dag, fullkomment bare for meg. Og det er de «vanlige», hverdagslige tingene i livet som er akkurat der Gud kan føre meg til hele Kristi fylde! (Filipperne 2, 13; Efeserne 4, 13.)

Det er ting i mitt kjød som ikke er som de burde være. Jeg finner ting i min natur som latskap, egoisme og overfladiskhet. Enten jeg er i ekstreme omstendigheter eller bare lever et stille liv, vil disse tingene komme frem på en eller annen måte. De må renses ut og erstattes av noe nytt, og Gud krever ikke ekstreme omstendigheter for å kunne gjøre dette arbeidet. I hverdagssituasjonene i livet viser han meg hva som ligger i naturen min, og hva jeg må gjøre for å overvinne det.

Å rydde opp på kjøkkenet i stedet for å ligge på sofaen etter et måltid. Spør hvordan det egentlig går med de andre, i stedet for å bare snakke om dagen min og problemene. Å være oppriktig glad for noen som kanskje drar på flere ferier enn meg, har et større hus eller en bedre jobb, i stedet for å være bitter og misunnelig. Alle disse enkle tingene er valg jeg får ta og en mulighet til ikke å gjøre min egen vilje, men å være lydig når Gud viser meg noe som må endres i livet mitt. Når jeg fornekter meg selv, lager jeg plass slik at Kristus kan fylle meg med hans liv og dyder. Et liv med hans dyder blir himmel på jorden.

Det er Guds arbeid og plan å føre meg inn i et så herlig liv, og jeg kan legge alt i hans hender og ikke være redd for å leve det «vanlige livet» han har forberedt for meg. Det jeg må være opptatt av, er å holde meg nær ham i alle situasjoner, slik at jeg kan høre hans tilskyndelser og adlyde raskt.

Gud er ivrig til å gjøre en fullstendig forvandling i et slikt «vanlig liv». Og det livet er så langt fra vanlig som det går an å være!