Guddommelig kjærlighet ­– er det en følelse?

«Snakkes!» roper jeg lystig idet jeg vinker farvel ut døra. Jeg går sakte inn, lukker døra, og slipper et lite lettelsens sukk. Jeg skammer meg øyeblikkelig! En fullstendig grei jente, og så liker jeg bare ikke å være rundt henne ­– jeg vet ikke hvorfor.

«For en hykler du er!» buer en liten stemme i hodet mitt. «Kaller deg selv en kristen? Kristne skal liksom elske sine fiender; det vet alle. Du elsker ikke vennene dine en gang!»

Å prøve å elske hjalp ikke

«Jeg har prøvd!» sier jeg skarpt ut i rommet, i et forgjeves forsøk på å få disse ubehagelige tankene stille. Det er sant – jeg har prøvd. Lenge har jeg virkelig tatt meg sammen og prøvd å elske menneskene rundt meg, spesielt de som jeg ikke automatisk «klikker» så bra med. Jeg har ikke unngått å være sammen med dem, og når de har gjort og sagt ting som får meg til å bli irritert eller gretten, så har jeg lagt merke til at irritasjonen kommer innenfra og bevisst fornektet meg selv.

Men det har ikke hjulpet. Sant nok – kanskje jeg ikke virkelig misliker dem, men selv etter å ha fornektet irritasjonen og grettenheten min, så er alt som er igjen en slags nøytralitet mot dem, et tomrom uten noe slags følelser i det hele tatt. Jeg kan ikke si at jeg liker å være rundt dem, i alle fall ikke at jeg elsker dem.

Hvordan kan Jesus befale oss å elske?

Jeg synker trett ned i en lenestol, og føler meg heller motløs. Hvorfor må det være så vanskelig? Enda en gang finner jeg fram de velkjente ordene fra «Bergpredikenen» hvor Jesus sier at vi skal elske våre fiender.

«Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere.» Matteus 5, 44

Idet jeg ser på dette verset er det noe som slår meg. Jesus gir oss fire formaninger her, men de siste tre er ting som du faktisk kan gå ut og gjøre. Jeg mener, det kan være vanskelig, men hvis noen forbanner deg, så kan du velsigne dem. Det er mulig – du kan ikke si at det er umulig! Det samme med de neste to. Du kan fysisk gjøre godt mot folk som hater deg, og du kan be for folk selv om de er skrekkelige mot deg.

Men hvordan kan Jesus befale oss å elske menneskene? Jeg mener, kjærlighet er en følelse, en sinnstilstand. Fullstendig regulert av det limbiske system i hjernen vår eller noe sånt. Hvordan kan du tvinge deg selv til å elske en annen? Du er enten glad i dem, eller ikke – det er slik det virker for meg i alle fall.

Kjærlighet er en handling

Til slutt bestemte jeg meg for å snakke med Bernt Stadven, en eldre kristen som jeg har mye respekt for og tillit til. Jeg forklarte dilemmaet mitt, og konkluderte med å si at det ikke virket rettferdig av Jesus å befale oss til ting som var utenfor vår kontroll, som hvordan vi skulle føle ovenfor andre.

«Nei, nei, du har tatt helt feil!» sier han ivrig. «Kjærligheten som Jesus snakker om her er ikke en følelse. Det er like mye en handling som alle de andre tingene han sier vi skal gjøre.»

Kjærligheten Jesus snakker om er ikke en følelse.

«Å?» spør jeg tvilende, jeg skjønner ikke helt hva han mener.

«Selvfølgelig,» svarer han. «Du vet hva som står i 1. Korintierne 13, gjør du ikke? Det er kapittelet hvor apostelen Paulus beskriver hva guddommelig kjærlighet er. Les det grundig – det er ikke nevnt én eneste gang om en følelse der.»

Lydig åpner jeg Bibelen min for å sjekke. Sant nok, fra vers 4 står det, «Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde…»

«Du skjønner, det er hva det betyr å elske noen,» forklarer Stadven. «Hvis du er vennlig mot folk, er god mot dem, ikke misunner dem, ikke gjør noe usømmelig mot dem, da elsker du dem, og det betyr ingenting hva følelsene dine sier. Da er du helt og holdent lydig mot Jesu befaling.»

Det er som om det blir tent et lys inne i hodet mitt! Dette er noe jeg kan gjøre! Hele denne tiden har jeg ventet på følelser som skal komme som bevis på at jeg er glad i folk. Jeg vil gjerne føle at jeg elsker folk før jeg går så hardt inn for å være vennlig, langmodig osv. Men det er motsatt! Det er handlingene jeg gjør fordi jeg ønsker å elske folk som er beviset for at jeg faktisk elsker dem.

Jeg takker Stadven med et strålende smil, og drar derfra med et nytt håp inni meg. Nå vet jeg at samme hvordan jeg føler det kan jeg elske hver eneste person jeg kjenner på samme måte som Jesus gjorde.

«Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort.» 1 Korintierne 13, 7-8