«Han er virkelig oppstanden!»

I kirken i Øst-Europa, særlig i Russland, bruker de troende en spesiell påskehilsen. Man hilser hverandre med ordene, «Kristus er oppstanden!» og får til svar, «Han er virkelig oppstanden!» (På russisk: Kristos voskrjes = Христос воскрес!  Vaistinu voskrjes = Воистину воскрес!)

I denne sammenhengen er det verdt å legge merke til at det russiske ordet for «søndag» betyr «oppstandelse». Selv i vanskelige tider, som under Stalin, ble ikke denne tradisjonen avskaffet, slik at menneskene i Russland den dag i dag bare gjennom språket blir minnet om Jesu Kristi oppstandelse hver søndag.

Vi vet jo at kristelige høytider som jul og påske av mange bare oppleves som en skikk og vakker tradisjon, uten noen dypere eller personlig betydning. Allikevel har dette ifølge Bibelens beretninger virkelig skjedd, og har historisk belegg: Mennesket Jesus Kristus, som selv kalte seg Guds Sønn, ble korsfestet, begravet og oppsto på den tredje dag. I Bibelen blir det beskrevet slik i 1. Korinter 15,3-5: «… At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter Skriftene …»

Ikke bare syndenes forlatelse

I mitt barndomshjem fikk jeg en kristen oppdragelse og var fra min barndom vel kjent med det som sto i Bibelen: Jesu død på korset, oppstandelsen, syndenes forlatelse. Allikevel var det først mange år senere at jeg forsto i dypet av mitt hjerte at Kristus var død og oppstanden for meg personlig. Det var omtrent slik at noen med ett hadde betalt all min skyld, som hadde trykket meg ned og ført meg i fortvilelse. Alt som hadde tynget min samvittighet, alle feiltrinn, all urett jeg hadde gjort ble på samme måte renset bort og sonet, og et nytt liv kunne begynne. Et kjent ordtak lyder slik: «En god samvittighet er en myk pute å sove på». Jeg husker tydelig hvor lykkelig jeg var da jeg kunne utøse mitt hjerte for et menneske jeg hadde tillit til, og kunne bekjenne mine synder. I Salme 32,1-2 står det så oppløftende: «Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult. Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd.»

Dessverre var det ofte slik at jeg etter kort tid allikevel gjorde de samme feiltrinn og dårlige ting om igjen, og trengte tilgivelse igjen. Men så en dag kom jeg i kontakt med mennesker som fortalte om et seirende liv, og at man i Guds kraft fullstendig kunne beseire dårlige tilbøyeligheter som vrede, misunnelse, urene tanker osv. Når jeg er i fristelse, kan jeg rope og be til Gud slik at jeg ikke skal gi etter og falle i synd. Da jeg hørte det og opplevde det hos andre, fikk jeg et levende håp og stor glede i mitt hjerte. Jeg lærte da å lese Bibelen, som jeg jo kjente fra barndommen, med ganske andre øyne.

Et seirende liv i Jesu fotspor

Jesus kom til jorden og ble, akkurat som vi, fristet til det onde, men han syndet aldri. Han ga aldri etter for fristelsen, som det står så tydelig i Hebreerne 4,15: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd.»

Da han så døde på korset som et uskyldig offerlam, ga han alle dem som vil en evig forløsning. I 1. Peter 2,24 kan vi lese: «… han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt.»

Han bar våre synder opp på korset for at vi skal avdø fra synden og leve for rettferdigheten, og ikke for at vi skal fortsette med de samme syndene og feiltrinnene resten av vårt liv! Nei, han kom som forløser og redningsmann! Og fordi han selv aldri syndet, kunne heller ikke døden holde ham igjen. På grunn av hans liv her på jorden, og ved hans død på korset og hans oppstandelse, kan jeg nå fornekte meg selv. Det betyr å si et bevisst «nei» til synden. Jeg kan da for eksempel vente tålmodig når jeg blir fristet til utålmodighet, eller ti stille når jeg har lyst til å motsi osv. Slik kan jeg også leve et seirende liv og følge i hans fotspor. «For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn …» 1. Peter 2,21-22.

Jeg kan og må si det: Kristus er virkelig oppstanden. Han har i sannhet dødd for mine synder og han gir sann og stor kraft til å leve et nytt liv. Hvis jeg følger trofast i hans fotspor (1. Peter 2,21), skal jeg selv en dag oppstå til et evig liv!