Han gir de svake kraft

«Når oppgavene synes umulig, og jeg føler at all morskjærlighet er borte, ber jeg Gud om å få ny kraft i stedet for å fokusere på problemet …» Et gripende vitnesbyrd fra en ung kvinne i Ohio i USA, om å gå tom for styrke, å gi opp, å sette sin tillit til Guds ord, og å få hjelp fra ham.

De uventede øyeblikkene når barna sier eller gjør noe som får meg til å smile bredt er nok det beste ved å være mor. Som når jeg overhører femåringen min lære toåringen hvordan man skal be: « … Vær så snill å hjelpe alle de gamle menneskene og alle de syke til å bli friske …», hvorpå den minste gjentar bønnen på sitt mumlete lære-å-snakke-språk. Eller når jeg hører den raske trippingen av små føtter som løper gjennom huset, etterfulgt av en langsom tripp-trapp,tripp-trapp da den minste følger etter noen øyeblikk senere. Det er disse stundene som gjør morsrollen til den mest tilfredsstillende jobben.

Til tross for min dype kjærlighet til mine barn, opplevde jeg at det ble mer enn jeg kunne klare da de ba om litt mer kveldsmat når  de egentlig skulle legge seg, eller om én godnatt-historie til.

Men akkurat som med hvilken som helst jobb, har jeg også opplevd lange og anstrengende dager som etterlot meg utslitt, både mentalt og fysisk. Til tross for min dype kjærlighet til mine barn, opplevde jeg at det ble mer enn jeg kunne klare da de ba om litt mer kveldsmat når  de egentlig skulle legge seg, eller om én godnatt-historie til. Disse var øyeblikk da jeg følte at min fysiske evne til å ta vare på mine barn var avtagende. Jeg begynte å be om det. I 2. Korinterbrev 9, 8 lover Gud at jeg «alltid og i alle ting» skal ha alt jeg trenger til. Det er faktisk skrevet i samme vers at han er «mektig til å gi [meg] all nåde i rikelig mål», og at jeg skal ha «overflod til all god gjerning»! Hvorfor var ikke dette en realitet i livet mitt?

Så ble bønnen min besvart på en uventet måte. Min mann var borte på forretningsreise, og mot slutten kjente jeg at jeg ikke hadde noe styrke igjen. Svaret jeg fikk kom fra Jesaja 40, 29-31:

«Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. Gutter blir trette og utmattet, og unge menn snubler. Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.»

Jeg trengte bokstavelig talt å ha det som var skrevet i dette verset: «løper og blir ikke utmattet» og, «går og blir ikke trette»! Men hva er kravet i dette avsnittet? Det er at jeg «venter på Herren». Og hva betyr det? For meg betydde det at jeg måtte stole helt på Gud. Jeg fokuserte på min egen manglende evne til å fullføre oppgaven i stedet for å stole på Guds evne til å hjelpe meg. I stedet for å bruke tid i mine tanker på å ønske at ting var annerledes, måtte jeg stole på at Gud ville gi meg den styrken jeg trengte.

Det krevde ydmykhet for å gjøre dette første gang; og hver gang må jeg «ydmyke meg under Guds veldige hånd.» (1. Peter 5,6) Gud krever at jeg er 100 % forsonet med hans plan for mitt liv. Hvis jeg vil fortelle Gud hva jeg kan eller ikke kan bære, så er han ikke i stand til å gi meg ny styrke. Og hvis jeg vil be om at forholdet forandres, så kan han ikke gi «den trette kraft».

Når jeg nå kjenner at mine begrensninger prøver å kvele meg, har jeg fått et nytt perspektiv. Når oppgavene synes umulig, og jeg føler at all morskjærlighet er borte, ber jeg Gud om å få ny kraft i stedet for å fokusere på problemet, slik at jeg kan vise mine barn guddommelig kjærlighet. Jeg tenker ikke på hvordan forholdet bør endres ¬– at det skulle være lettere å legge barna, eller om bare jeg hadde en som kunne hjelpe meg – men jeg forsoner meg med situasjonen og ber Gud om hans hjelp.

Resultatet er at jeg får «ny giv»! I stedet for at mine barn opplever en irritert, klagende, misfornøyd og utmattet mor, ser de et forbilde som er tålmodig og snill, selv midt i motgang. Dette har blitt en befrielse for meg og mine barn, og jeg håper at mange andre kan oppleve det samme!