Husk på dette når du tror du har rett

I løpet av en vanlig dag møter de fleste mennesker ulike situasjoner hvor de må danne en mening og uttrykke hvorfor de tenker slik som de gjør. Noen ganger kan det være situasjoner der folk har forskjellige, eller til og med motsatte meninger, og dette kan føre til mange konflikter.

Som kristen må jeg også forme og uttrykke meninger hele dagen, men hva er viktig å huske på i alle disse situasjonene?

Å hevde mine egne meninger

Jeg tenker ofte på verset i Jakob 1,20: «For manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.» Å hevde min egen mening med sterke og aggressive ord kan ødelegge og rive ned og forårsake alle slags negative resultater. Denne oppførelsen får kanskje folk til å ta hensyn til hva jeg har å si, eller til og med være enige med meg, men å trykke andre ned på denne måten er langt fra hvordan Gud behandler folk! Guds vilje er at jeg skal fylles med tålmodighet, langmodighet, godhet og kjærlighet mot alle og i alle situasjoner, uten unntak.

Du tror kanskje at andre mennesker ville «tråkke på meg» og herje med meg hvis jeg skulle ta det slik. Det står skrevet om Jesus i en slik omstendighet at han «ikke skjelte igjen». (1. Peter 2,23) Han ga faktisk et veldig klart vitnesbyrd da han stod foran Pontius Pilatus og sa: «Du hadde ingen makt over meg om det ikke var gitt deg ovenfra.» (Johannes 19:11) I forholdet var han ikke opptatt av å gjøre sin egen mening kjent og forstått; i stedet var han opptatt av bare én ting – å gjøre Guds vilje på jorden. Og han stolte så mye på sin himmelske Far, at han visste at Gud ville ta vare på alt annet, uansett om andre forstod ham eller var enige med ham.

Det som Gud virkelig bryr seg om, er ikke om jeg har rett. Hvilken rolle spiller det? Hvis jeg ikke skaper liv og fred rundt meg, så arbeider jeg ikke i Ånden. (Romerne 8,6) Det Gud er opptatt av, er at jeg «døder» den stoltheten, staheten, den menneskelige rettferdigheten og ufleksibiliteten som er i min natur, og i stedet lytter til andre, viser sann kjærlighet og omsorg for dem og arbeider for å oppnå det gode på en sindig, god og fredelig måte. Gud vil at mitt ego skal avta, slik at Kristi liv kan øke i stadig større grad i meg. (Johannes 3.30; 2. Korinter 4,10-11)

Hva fører til liv og fred?

Det er lett å tillate min menneskelige visdom og resonnement å «synge ut» når noe går mot meg. «Det er ikke slik det burde være, de må virkelig lære å forandre sine vaner», osv. I denne situasjonen må jeg be til Gud om å se hardheten og staheten i meg selv og be om at fred og godhet kan komme fra meg i stedet. Menneskelig visdom og resonnement fører ikke til liv og fred, men Guds vilje gjør alltid det. (Hebreerne 12,18) Jeg kan også be om hjelp til å kunne uttrykke meg på en god og fredelig måte, uten at stahet eller bitterhet henger fast ved mine ord.

Jesus gikk «veien nedover.» I stedet for å streve for å skape et godt navn for seg selv – å fremme seg selv og alltid forsøke å få andre til å bli enige med ham og støtte ham – var han bare opptatt av hva Gud tenkte om ham. Han prøvde ikke å klatre i anseelse hos mennesker, men i stedet ydmyket hans seg under Guds veldige hånd. (1. Peter 5,6) Vi leser om ham at han var «nedbøyd og ydmyk av hjertet». (Matteus 11,29)

Når jeg også er opptatt av denne ene tingen – å gjøre Guds vilje – er alt heldigvis veldig enkelt! Jeg kan reagere på hver situasjon basert på hvordan jeg forstår Guds ord, og når jeg gjør dette, gir Gud meg stadig mer og mer lys over hans ord og vilje. Jeg opplever at jeg forstår det i en dypere og dypere grad. Når jeg er lydig mot det jeg forstår i enkel trofasthet, blir jeg mer og mer saktmodig og ydmyk av hjertet, tålmodig, god og full av kjærlighet og omsorg for de andre. Disse tingene begynner å erstatte stoltheten, staheten og ufleksibiliteten som bor i min natur, og jeg opplever i stedet at jeg blir mer og mer til behag for ham som jeg følger etter!