Hva betyr det å være et levende offer?

«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.» Romerne 12,1.

Paulus formante romerne om å fremstille sine legemer som et levende offer. Det var med andre ord var det av stor betydning for ham at de skulle gjøre dette; det var noe svært viktig. Men hva betyr det egentlig å gi våre legemer som et levende offer? Det var tydelig at han skrev figurativt, ikke bokstavelig. Og denne formaningen var ikke bare for romerne – den er også viktig for oss i vår tid!

For å svare på dette spørsmålet har vi slått sammen to artikler – den ene av Sigurd Bratlie og den andre av Johan Oscar Smith.

Et levende offer

Vår gudstjeneste er å fremstille vårt legeme som et Gud velbehagelig offer. Det jeg har ofret, tilhører ikke lenger meg selv. Jesus sier, idet han trer inn i verden: «Et legeme dannet du for meg … Se, jeg kommer … for å gjøre din vilje, Gud.» Hebreerne 10,5-7. Dette legeme kunne han ha brukt til å søke sitt eget. Til å søke ære, makt, behagelighet osv. – men han levde ikke seg selv til behag. (Johannes 6,38; Romerne 15,3.) Han fremstilte sitt legeme som et Gud velbehagelig offer. Alt hva han gjorde med sitt legeme, var Guds vilje til vår frelse.

Han hadde ofret sitt legeme. Det stod alltid klart til å utføre Guds vilje. Og alt hva han gjorde med dette legeme, var til vår fordel og frelse. Nå er vi kalt til å følge ham etter. Nå er tiden da vårt legeme skal fremstilles som offer. Vi skal sørge for at det alltid er klart, hellig og velbehagelig for Gud til å utføre hans vilje. Vi skal ikke bruke det til å søke vårt eget, men til vår nestes beste. (Romerne 15,1-2.) Tungen skal ikke brukes til å tale vår sak, forsvare oss selv, men til å tale Guds sak, tale til oppbyggelse, som blir til velsignelse for dem som hører på. (Efeserne 4,29.) Mine ben skal jeg ikke bruke til å løpe dit jeg liker å være, men til å løpe dit jeg kan være til gagn. Mine armer skal jeg ikke bruke til å gripe og ta det som jeg liker, men til å gi til andre det som er gagnlig. Altså, det er andre som skal nyte godt av mitt legeme og ikke jeg selv.

Om jeg gir bort alt det jeg eier til fattige, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ingenting. Kjærligheten søker ikke sitt eget. (1. Korinter 13,3.5.) Om jeg gir bort alt det jeg eier, men søker å få det igjen i form av ære og god omtale, da er det ikke en gjerning gjort med et ofret legeme. Jeg har søkt mitt eget og er ingenting. Kjærligheten søker ikke sitt eget.

(Sigurd Bratlie)

La ikke min vilje skje, bare din

Omvendelse til Gud er det samme som at jeg vender meg bort fra min egen vilje til Guds vilje. Jesus ba. «La ikke min vilje skje, bare din». Lukas 22,42. Du vil si at Gud krever det rent umenneskelige av deg, ting som du aldeles ikke kan gjøre. Nei, det gjør han ikke. Han har gitt sine bud for at vi skal holde dem nøye, og som dagen er, skal styrken være. Han gir alltid nåde til hjelp i rette tid, og nåde er kraft til å gjøre hans vilje.

Da Jesus trådte inn i verden, sier han: «Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud.» Hebreerne 10,7. Jesus hadde Guds Ånds kraft over seg for å gjøre denne vilje; for han ofret seg selv i kraft av en evig Ånd. Han hadde en egenvilje å ofre for å nå frem til sin Faders vilje. Offeret lå i ham selv, og han var lydig. Derfor kunne han lære oss å be denne bønn: «Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden». Matteus 6,10.

Guds vilje skal altså gjøres av oss mennesker her på jorden, og dertil har vi fått kraft idet Den Hellige Ånd er kommet over oss, den samme Ånd som var over Jesus i hans kjøds dager. Et forstandig menneske her på jorden vil ikke forlange mere av sine barn enn de makter å gjøre; hvor mye mer vil da ikke vår himmelske Far tilpasse sin guddommelige vilje på vårt liv i det forhold vi lever i. Å tro annet er bare vantro. Man gjør seg som menneske en tanke om hvor urimelige de store krav er som Gud stiller til oss, men disse tanker er syndige og har ikke noe med virkeligheten å gjøre. Guds vilje er vår helliggjørelse, og den kan gjøres og må gjøres om vi skal bli helliggjorte. For det er skrevet: Kristus er blitt oss til visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning. (1. Korinter 1,30.) Han virker i oss å ville og å utrette. Og han påtar seg ikke å virke i oss mer enn vi er i stand til å utføre.

«Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til.» Hebreerne 10,8. Alle disse offer lå utenfor legemet, og nådde aldri frem til offeret i legemet, det som vår Herre Jesus Kristus var kommet for å yte. Denne offertjeneste er også vi kalt til å få del i. Og likesom Abraham og Gud var enige om å ofre Isak, således må også Gud og vi bli enige om å ofre vår Isak. Da først skjer Guds vilje på jorden som den skjer i himmelen.

(Johan Oscar Smith)

Disse artikler ble først publisert i BCCs menighetsblad «Skjulte Skatter» med titlene «Gudstjeneste» (Sigurd Bratlie) i november 1932 og «Guds vilje – min vilje» (Johan Oscar Smith) i januar 1943. De har blitt litt redigert mtp. lengde og modernisering av språket.
© Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag | ActiveChristianity