Hva betyr det egentlig å være saktmodig?

Ordet «saktmodig» har ofte negative konnotasjoner. Mange tror at saktmodighet betyr at man er som en dørmatte, som andre bare tråkker på. Men Jesus beskriver seg selv som saktmodig, og vi vet at Mannen som trosset fariseerne, veltet pengevekslernes bord i templet, og aldri unngikk å bruke sannheten som et toegget sverd, aldri kunne beskrives som en «dørmatte». Hvis vi etter Jesu ord vil arve jorden, må vi altså lære å forstå hva det egentlig betyr å være saktmodig.

I denne artikkelen påpeker Elias Aslaksen den store forskjellen mellom å være saktmodig og å være forsagt, og hvorfor det ene er en dyd, og det andre er en last:

Jesus sa: «Salige er de nedbøyde [saktmodige], for de skal arve jorden.» Matteus 5,5, og: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd [saktmodig] og ydmyk av hjertet.» Matteus 11,29.

«Saktmodig» og «forsagt» er motsetninger

Saktmodig og stille ånd hører sammen (1. Peter 3,4), men må ikke forveksles med en forsagt og stille ånd, for det er noe helt annet! Forsagthetens ånd er stikk motsatt saktmodighetens ånd! Den stillhet som ledsager saktmodighet, kommer av tillit til Herren, mens forsagthetens stillhet kommer av mangel på tillit.

Ei heller er det slik å forstå at den saktmodige alltid er stille. Han er stille når han skal være stille: når han blir utskjelt eller forurettet, når andre taper fatningen, når andre skravler om likt og ulikt, når man slåss om fordeler og vinning osv., men ikke når han skal trenge inn på Gud med høye skrik og nødrop, ikke når han skal rope til Gud dag og natt, eller når han skal oppløfte sin røst som en basun og forkynne Guds folk deres overtredelser (Esaias 58,1), eller når han skal forsvare evangeliets sannheter offentlig, eller når han skal rive lammet ut av løvens gap.

Den guddommelige natur er dobbelt. Den er stille når det passer å være stille, og den kan både tordne og lyne – når det passer! Den syndige natur er også dobbelt. Den bråker når den skulle være stille, og så er den stille og forsagt når det burde ropes av full hals.

Saktmodighet fører til frelse

«Men Moses var en meget ydmyk [saktmodig] mann, mer enn alle mennesker på jorden.» 4. Mosebok 12,3; men da han fikk se gullkalven og dansen om den, da kastet han lovens tavler fra seg og slo dem i stykker. (2. Mosebok 32,19) Og Jesus, som ba oss lære saktmodighet av seg, han brente av nidkjærhet så han veltet pengevekslernes bord, og drev dem ut av templet med en tamp. (Johannes 2,13-17) Man skal ikke spørre efter saktmodighet i slike situasjoner. Den er nok tilstede hos åndelige personer; men da er det andre guddommelige egenskaper som er de fremtredende, nettopp fordi det passer best!

Vi skal med saktmodighet motta de ord som er innplantet i oss. (Jakob 1,21) Når Ordet dømmer og refser oss, når det kløver sjel og ånd, ledd og marg, når det sønderslår oss og ydmyker oss, når det ribber og avkler oss, da gjelder det om å være stille og saktmodig, gi Ordet rett og legge hånd på munn istedenfor å ta til gjenmæle og forsvare og unnskylde seg. Så skal vi bli ledet videre frem på livets vei, bli smykket med mer og mer frelse, skritt for skritt.

Denne artikkelen ble først publisert som et kapittel i boken «Guds veier til himmelen» i januar 1935, og er redigert og tilpasset dette formatet.

© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag