Hva er synd?

Synden er temaet hvor alt dreier seg om. For dens skyld kom Jesus, og for dens skyld er det vi trenger frelse (Romerne 8, 3-4). For syndens skyld lever vi etter at vi har blitt frelst, slik at ved troskap og lidelse det skal bli mindre igjen av den, både hos oss selv og hos andre.

Alle har synd

Allerede i fødselen får hvert menneske syndens lover innpodet i sitt legeme på grunn av syndefallet, og står derfor i et naturstridig forhold til Gud og hans lover (1. Johannes 1, 8). Det er ingen fordømmelse for denne synd før vi i bevisst tilstand lyder dens lyster, for synden har sin kraft i loven, og hvor det ikke er lov (ingen lys), er det heller ingen straffskyldig synd (Romerne 4,15; Romerne 5,12-13). Når et menneske er blitt et bevisst vesen, overbeviser Gud det ved sin Ånd om dets onde gjerninger, for deretter å frelse det ved sitt ord. Men vil et slikt menneske ikke la seg frelse, må det nødvendigvis ende i fortapelsen. Ydmyker det mennesket seg derimot for Gud, så har Gud et rettferdig grunnlag hvorpå han kan gi tilgivelse for alle synder, nemlig sin Sønn Jesus Kristi stedfortredende lidelse og død. Ved å tro på dette fullbrakte forsoningsverk, blir man renset fra all synd; det vil si: Hele ens onde fortid er utslettet. Men det som virker det onde, selve syndens lov i lemmene, den er på ingen måte renset ut. Det er ikke et øyeblikks handling å bli kvitt den, men et helt livs uavlatelig lidelsesprosess.

Fristelse trenger ikke å føre til synd!

Syndens lov i lemmene er den iboende, passive synd. Den har sitt sete i kjødet, og derfra krever den sin rett ved å appellere til sinnet for å få det med på sine lyster. Dette er å fristes; men der blir ikke synd før sinnet gir etter for fristelsen (Jakob 1, 14-15). Vi ser at det som bevirker fristelsen, er synden i kjødet, og den får vi beholde så lenge vi er i legemet, slik at vi kan ha anledning til å bli fristet og prøvet, seire og utvikles til stadig mer fullkommenhet (Jakob 1, 2-4.12).

Men det er seier å få over alle syndens bevisste utslag ved at sinnet ikke tillates å gå med på fristelsen. På den måten kommer kjødet i en klemstilling, fordi det ikke får tilfredsstilt sin lyst. Men nettopp ved på denne måte å stå fast i sitt sinn og heller lide i kjødet, så blir man ferdig med synden (1. Peter 4, 1-2); ikke med all synd på én gang, men litt etter litt. Resultatet av dette blir at man ikke synder bevisst, og at det tæres på syndens rot, slik at selve syndelegemet etterhvert må gå til grunne.

«Legemets gjerninger»

Syndens lov i lemmene fremtvinger enda en slags synd, nemlig legemets gjerninger. De fremkommer der hvor man ikke er opplyst. Der må kjødet naturnødvendig gjøre syndens vilje, men fordi bevisstheten ikke har vært med på det, så er det ingen fordømmelse for den slags gjerninger (Romerne 7, 21-24; Romerne 8, 1). Men når de ved Guds lys blir åpenbare for bevisstheten, må de dødes ved Ånden (Romerne 8, 13).

For å få fjernet synden så vi kan smelte sammen med Gud, trenges to ting: Det rensende blod, og et liv «korsfestet med Kristus».