Sannheten om tilregnet rettferdighet

«Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet.» Romerne 4,3. Dette er sagt om Abraham da Gud lovte ham at hans ætt skulle bli som stjernene i mangfoldighet. Var det Abraham som trodde på den tilregnede rettferdighet? Nei, han trodde på Guds løfter, og det ble regnet ham til rettferdighet. Det var Gud som regnet slik.

Løftet til Abraham var at han skulle få en sønn. En som skulle utgå fra hans eget liv. (1. Mosebok 15,4) Han trodde på Gud, ikke på sin egen kraft. Han trodde Gud skulle gi ham en virkelig sønn, ikke en tilregnet. Når Abraham trodde det, regnet Gud som «kaller på det som ikke er til, som om det var til», allerede med at han hadde sønnen. (Romerne 4,17)

Fra tilregnet rettferdighet til en prøvet tro

Troen skulle prøves, og Abraham og Sara måtte vente på løftet til deres egen kraft var uttømt. Abraham så på deres utdøende legemer, men ble ikke svak i troen. For troen har ikke noe med egen kraft å gjøre. Han ga Gud æren og kom ikke på skam. Han fikk Isak i sannhet – en sønn som utgikk fra hans eget liv.

Dette tar apostelen som et forbilde på oss. Vi har evangeliets løfter. De går ut på «å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn». Kolosserne 1,22-23. Disse løfter får vi forkynt for oss mens vi er ugudelige og syndere. Tror vi da på Guds løfter, som Abraham gjorde, så regner også Gud oss det til rettferdighet.

Vi har ikke gjerninger, men vi tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige. Ham regnes hans tro til rettferdighet. (Romerne 4,5) Er det da den tilregnede rettferdighet vi tror på? Nei, det er på en virkelig personlig rettferdighet, som skal utgå fra vårt eget liv, og vi tror at det er Gud som skal gjøre den forvandling med oss, presis som Abraham. Han da som kaller på det som ikke er til, som om det var til, han ser oss allerede slik som vi tror han er mektig til å gjøre oss. Han regner vår tro på ham, oss til rettferdighet, og vi skal ikke komme på skam. Han skal oppfylle sitt løfte på oss. Men troen vår må også prøves. Også vår egen kraft må uttømmes før løftet oppfylles. Når vi har prøvd å seire og er blitt sønderknust over vår udugelighet, da kan Gud komme til med sin kraft. (2. Korinter 12,9)

De fleste taper troen når de ser på seg selv, og så gir de det hele opp. De sier: Vi får nok være fornøyd med den tilregnede rettferdighet. Vi er bare mennesker og kan ikke bli noe annet. Det er godt at Gud tilregner oss Jesu liv, osv. Slik reiser det i massevis av predikanter rundt og forkynner den tilregnede rettferdighet, og at de ikke skal se på seg selv. Dette er jo på ingen måte Abrahams tro.

En sann og synlig opplevelse

Den alminnelige forkynnelse av den tilregnede rettferdighet blir som om Abraham skulle ha vært fornøyd med en tilregnet sønn, uten å få noen. Dette blir et forferdelig mørke og bedrag som tusener på tusener av mennesker lever i. Det forkynnes dem ikke evangeliets håp om seier over synd, men det blir forkynt dem en tilregnet seier, og de kommer til tro på en tilregnet rettferdighet, og opplever aldri å bli forvandlet til nye skapninger, så det utgår rettferdighet fra deres eget liv. Antikrists ånd har forfalsket evangeliet, så de som hører, aldri opplever noe sant og virkelig. Det hele har de i troen, som bare blir en fantasi. En slik tro regner aldri Gud dem til rettferdighet.

Nei, Abrahams tro ga ham en sann og synlig opplevelse. Slik og i dag for dem som har Abrahams tro. «Vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser og reist opp til vår rettferdiggjørelse.» Romerne 4,24-25. Vi opplever at han rettferdiggjør oss, så det blir sant og synlig for alle at det fra vårt eget liv utgår Kristi dyder.

Les mer på vår temaside om rettferdighet, eller les om forfatteren, Sigurd Bratlie her.