Hva jeg lærte om lidelse i kjødet

Dette er mitt personlige vitnesbyrd: Jeg tror at hvis jeg lider i kjødet, vil jeg slutte å synde.

Det står skrevet i 1. Peter 4, 1: «Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden …» 

Hvis jeg bare er fokusert på mine egne tanker, bekymringer og daglige gjøremål, kan jeg ikke se de mest verdifulle tingene som virkelig kan hjelpe meg til å leve et lykkelig og seirende liv. Dette verset i 1. Peter 4, 1 er ekstremt kraftig. Den sier at den som har lidd i kjødet er ferdig med synden. Det betyr altså at jeg kan slutte å synde!

Personlig kom jeg til et punkt i livet mitt der jeg ble lei av måten jeg levde på. Jeg ville ikke fortsette å leve på samme måte, med dårlige tanker om andre, urene tanker om gutter, bare å tenke på meg selv og bare prøve å finne det som kunne komme meg til nytte.

Problemet var at jeg ennå ikke forsto at når disse tankene kom, var det bare en fristelse. Jeg visste at jeg ikke ville ha disse tankene, men til å begynne med forsto jeg ikke at de ikke var synd, fordi jeg ikke aktivt hadde vært enig med dem. Da jeg endelig forsto dette, fikk jeg nytt håp i livet mitt. Da forsto jeg at når disse tankene kom opp, kunne jeg kjempe mot dem og ikke la dem leve og komme inn i hjertet mitt. Med andre ord, jeg kunne lide i kjødet og bli ferdig med synden, akkurat som verset sier!

Et kraftig våpen

Nå ble dette verset et utrolig og kraftig våpen hver gang en uren tanke – eller enhver tanke jeg visste var dårlig – dukket opp. For eksempel en fristelse til å bli misunnelig når det ser ut som noen har det bedre enn meg. Eller en fristelse til å klage på hvordan noen oppfører seg, eller en fristelse til å bygge tankeslott om en fyr som smilte til meg. Hver gang jeg ble fristet husket jeg dette ordet og gjentok det noen ganger høyt. Jeg minnet meg selv: Hvis jeg lider i kjødet, hvis jeg hater denne tanken og ikke lar den komme inn i mitt hjerte, synder jeg ikke og derfor blir jeg ferdig med den! Jeg trodde virkelig at det var mulig for meg å oppleve dette verset i mitt eget liv, selv om jeg ikke hadde full seier ennå.

Men litt etter litt begynte jeg å arbeide med tankene som plaget meg. Og jeg fant ut at når jeg bevisst hadde dette sinnet til å lide, så opplevde jeg det som er skrevet. Jeg begikk ikke bevisst synd på de områdene der jeg led!

Nye muligheter

Etter å ha opplevd dette, innså jeg at det ikke var slutten på kampen, men bare begynnelsen. Videre i samme vers står det: «… væpne dere med den samme tanken» (Kristi sinn), og hans sinn var «å lide i kjødet». I Hebreerne 5, 7 står det om Jesus: «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» Dette var helt klart Kristi sinn hver eneste dag i hans liv, og når det står skrevet, «… væpne dere med den samme tanken», betyr det at jeg også må gjøre det samme. Gud lytter virkelig til bønnene mine og vil føre meg til et seirende liv, akkurat som han ledet Jesus.

Hver dag blir jeg fristet til å synde, men jeg har ikke begått synd hvis jeg ikke er enig i fristelsene som kommer som tanker eller følelser (Jakob 1, 14-15). Tvert imot, disse fristelsene er nye muligheter til ikke å gi etter og derfor til å slutte å synde! Jesus kan alltid hjelpe oss i fristelsen. «For ved at han selv har lidd og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Hebreerne 2, 18. Men jeg kan bare stå hvis jeg bevæpner meg med Kristi sinn, sinnet som han hadde, om aldri å synde mot sin Far! Jeg ser ikke all synden i mitt kjød på en gang, men jeg kan være trofast til å seire over det jeg ser. Dag for dag, trinn for trinn, vandrer jeg i det lyset jeg har fra Gud og seirer ved hans kraft.

Hvis jeg tror at Guds ord er sant, da tror jeg at det er mulig å bli ferdig med synden, og hvis jeg er villig til å lide, er det helt sikkert at Gud vil hjelpe meg og gi meg sin Ånd. Peter skriver: «… For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble». 2. Peter 1, 10. Jeg må tro på disse ordene, gjøre dem til en del av livet mitt og i kampens tid be Gud om hjelp og gå til handling! Da vil jeg aldri snuble! Jeg vil aldri falle!

Dette kan ikke være mer krystallklart for meg. Jeg tror virkelig på disse ordene, og troen på dem har ført til at jeg opplever dem!