Hva kjennetegner en kristen?

Hva kjennetegner en kristen? Er det noen måte man kan se forskjellen på ekte kristne og de som ikke er det?

En kristens relasjoner

Navnet «kristen» ble først gitt til disiplene (Ap. gj. 11, 26). En kristen er altså også en disippel. Vilkårene for å være en disippel er klart beskrevet i Lukas 14, 26-27 og 33: «Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og mor og kone og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel.» Vårt forhold til våre foreldre, ektefelle, barn, eiendeler og vår fremtid må stå i forhold til det Kristus lærer oss. Vi må være uavhengige av dem i vår ånd, slik at vårt forhold til dem ikke hindrer oss fra å gjøre det som er rett og rent i Guds øyne.

En kristen – et fritt menneske

Det er en stor misforståelse at det å være kristen er det samme som å være en «tilgitt synder», noe som tyder på at han fortsatt er bundet til å leve i synd. I versene nedenfor får vi en bedre forståelse av hva som er Guds vilje for oss med tanke på synd.

«Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde.» 1. Johannes 2,1. «Jeg skriver til dere unge, fordi dere har seiret over den onde.» 1. Johannes 2,13. «Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus …» 2. Korinterne 2, 14

En kristen har god samvittighet; han har fått livet sitt i orden; alle hans gjerninger er i lyset. Alle hans synder er tilgitt; han er grunnfestet i Gud og har fått livet sitt på klippen, som er Kristus. Han er urokkelig.

En kristen – ikke bare en møtegjenger.

Å være kristen betyr ikke at du er en religiøs «møtegjenger»; en som går på kristne møter istedenfor å dra til steder med verdslig underholdning, men ellers er som alle andre mennesker. Ikke i det hele tatt! En kristen er en som får livet sitt i full harmoni med Guds ord og hans vilje. Han er rettferdig der andre er urettferdige; han er tålmodig der andre er utålmodige, arbeidssom der andre er late, og nøyaktig der andre er unøyaktige. Han forteller sannheten rett ut der andre smigrer, hykler og lyver. Han er saktmodig, langmodig og stille der andre er oppfarende og voldsomme osv. osv. 1. Peter 1,15.

En kristen – uselvisk

Å være kristen betyr at man er helt uselvisk. Det betyr at han begynner å tenke på andres behov etter slik Gud virker i hans hjerte: det som er godt og praktisk for dem og som vil være dem til nytte. Da vil han, etter sin evne, hjelpe dem å oppnå det som er godt. Kristendom er synonymt med å tjene og gi – gi av alt vi har, både åndelige og jordiske goder. Dette er kjærlighetens vesen. Romerne 15, 2 og 7.

En kristen – fri fra tidsånden

En kristen er en som ikke lar seg påvirke av tidsånden. Et stort antall mennesker i verden lever i synd. De følger sine lyster og begjæringer, og få mener det er feil. Det er en ånd som driver dem, og den kalles «tidsånden». Det er spesielt vanskelig å motstå denne ånden. Det som er kjent som «mote» er representativt for denne ånden.

En ugudelig person kan sammenlignes med en livløs nikkedokke. Så fort en eller annen kraft drar i snorene må han hoppe og danse, enten han vil eller ikke. En kristen har Kristus som sin eneste herre og mester. Da adlyder han ikke andre krefter; han adlyder ikke motene eller tidsånden, selv om alle de andre gjør det.

En kristen – å være rettferdig

Å være en kristen betyr at man er rettferdig i alle saker. Hvis han har stjålet noe eller vært urettferdig på andre måter, vil han gjøre opp for seg så fort han har blitt kristen. Hvis han skylder penger vil han gjøre alt han kan for å betale dette tilbake. Det er ingen vei utenom. I denne sammenhengen hjelper det ikke å påberobe seg Jesu soningsverk. Hvis han ikke gjør rettferdighet er han ikke en kristen i det hele tatt, og han vil ikke komme inn i himlenes rike. «… hver den som gjør rettferdighet er født av ham.» 1. Johannes 2, 29.

På grunn av sin stadig tiltakende seier over sine lyster og begjæringer, begynner den kristne å oppleve fullkommen hvile i hjerte og sinn. Ettersom hans liv blir renset ved hjelp av hans frelser, blir han mer og mer upåklagelig og ulastelig. Ingen kan lenger peke på utbrudd av synden, slik som sinneutbrudd, irritasjon eller noen form for urettferdighet.

Ettersom den kristne mer og mer setter pris på Den Hellige Ånds kraft i sitt liv, blir han helt naturlig sterkere og sterkere i den samme ånd. Den kristne kan holde ut prøvelser, lidelser, godt rykte og dårlig rykte. Dette kan han fordi han er trygg på at han tjener en trofast herre. Det som tidligere var umulig for ham, kan han nå seire over. Dette merkes spesielt godt av de som selv er i nød etter seier.

En kontinuerlig utvikling

Vi kan ikke forvente fullkommen seier med en gang, og dette er grunnen til at det står: «Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» 1. Johannes 2, 1-2.

Likevel er det svært viktig at en kristen ikke er fornøyd med å lide nederlag, og dermed blir slapp og likegyldig. Han må ikke miste motet og gi opp kampen mot synden, for det tar tid å bli en som seirer. Han må fortsette å leve i håp og tro, og presse på helt til han bryter igjennom til et seirende liv. Alt dette gjøres ved hjelp av, og i lydighet til, Guds Hellige Ånd. Det er spesielt velsignet å være i et samfunn med kristne som har den samme lengselen etter seier. Slike mennesker ledes av deres store hyrde – Jesus Kristus – når de følger ham i hans fotspor.

En kristens lønn

Når en kristen har vært trofast mot Gud ved å adlyde hans bud, slik de er gitt til ham ved Guds Sønn, Jesus Kristus, vil bli belønnet med evig liv.

Johannes 3, 36: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.»

Johannes 4, 14: «Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.»

Johannes' Åpenbaring 20, 12-15: «Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.»