Hva skjer med troen når en tragedie rammer?

Det var akkurat på datoen for vår første bryllupsdag da Jouni begynte å miste følelsen i tærne. Vi bodde i Finland den sommeren, og han hadde nettopp fått en bra jobb som kranfører. Det var godt betalt; vi trengte pengene til å finansiere mitt siste år på universitetet i England.

Vi besøkte legen tre ganger, men de trodde ikke det var alvorlig; kanskje bare en nerve i klem. Vi dro allikevel tilbake flere ganger fordi andre symptomer begynte å dukke opp. Til slutt, etter ca. to uker, kunne Jouni knapt gå uten hjelp og ble i all hast sendt for å ta en MR-undersøkelse. Jeg husker at legen ba oss komme inn på kontoret. Han forklarte at de hadde funnet en svulst i ryggen. De visste ikke om den var ondartet eller godartet, så vi måtte reise til et sykehus i en annen by for å få utført en biopsi.

Da vi kom til sykehuset i Tammerfors konkluderte legene med at situasjonen var for alvorlig for å ta noen prøver. Ethvert forsøk på å finne ut graden eller typen av kreft kunne føre til at den ville spre seg. Det ville være en lang og vanskelig operasjon, og det var ingen garanti for at Jouni ville overleve, heller ikke for at han å kunne gå igjen.

Jeg husker at vi satt stille sammen i lang tid. Hadde legen virkelig sagt ordet «kreft»? Det er et ord man aldri forventer å høre, og når man hører det, høres det ikke virkelig ut.

«For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»  (Matteus 18, 20). Dette verset var noe vi opplevde personlig. Tårer ble felt, men vi hadde hvile i Gud – hvile som venner ba inn i våre hjerter. Vi fikk mange oppmuntrende meldinger. Jeg tror at det som gjorde mest inntrykk på meg var å se Jouni som ble kjørt inn i operasjonsstua i fullstendig hvile.

En lang helbredelsesprosess

Etter operasjonen, da dagene gikk og Jouni begynte den lange helbredelsesprosessen, traff vi mange vegger: MRSA, en ny operasjon – denne gang i hjertet, infeksjoner. På mange måter hadde vi følt at vi hadde vært gjennom den store kampen, og kunne nesten ikke tro at det var enda mer.

Jeg husker at jeg tenkte: «Gud gir oss jo ikke mer enn vi kan håndtere, og jeg har nådd grensen nå – da kan det ikke bli verre!» Men Gud trengte virkelig å få meg på et sted der jeg måtte søke ham, uten å stole på min begrensede menneskelige styrke. Da kunne han begynne noe helt nytt i meg!

Det var mange ting som jeg ikke forstod, og det er vanskelig for oss mennesker å gå fremover uten å vite nøyaktig hvorfor ting skjer, eller i det minste å ha en slags plan. Å gå fremover i tro i denne situasjonen var for meg som å gi Gud min hånd og lukke øynene mine.

Mange ganger følte jeg at jeg ikke kunne fortsette og det var vanskelig å stole på Gud, men så husket jeg verset, «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.» Jesaja 55:7-8.

Å stole på Gud

Jeg kan enkelt trylle frem en idé om hva Gud ønsker å vise meg i et forhold og hvordan han kommer til å sørge for at alt er «greit», men hans veier og tanker er høyere enn mine. Jeg vet ikke hvordan han vil bruke meg i situasjonen, men jeg kan være i hvile, vel vitende om at hans plan er fullkommen.

Gradvis lærer jeg å forstå Guds tanker med meg, og se at alt har å gjøre med min frelse – min evighet. Jeg må ta det rett, så han kan gjøre det arbeidet i meg.

I begynnelsen konsentrerte vi oss bare om å komme gjennom dagen intakt. Det ble ikke lettere, men jeg husker at noen tidlig sa, «Du må holde synet ditt på Jesus, ellers synker du i vannet,» og det er slik vi bestemte oss for å komme gjennom hver dag.

Når tidene virker spesielt mørke tenker jeg ofte på et vers i 1. Samuel 7, 12: «Hittil har Herren hjulpet oss.»

Det eneste alternativet er å stole helt på ham.

Han har aldri sviktet oss; alt han har ført oss inn i, har han også ført oss gjennom. Det eneste alternativet er å stole helt på ham. Vi vet ikke hva fremtiden vil bringe. Akkurat nå er Jouni lammet fra livet og ned. Vi vet ikke om han noen gang vil gå igjen, men vi vet at Gud vil bevare oss og gjøre det slik at alt virker til vårt aller beste – vår evige frelse.