Hva vi kan lære av disse kvinnene i Bibelen

Disse gudfryktige kvinnene levde i helt andre samfunn og tider enn oss. Men vi kan lære overraskende mye fra dem.

Lois og Eunike

Søyler i Guds tempel

Lois og Eunike levde ikke i en fredelig tid, hvor kvinner var uavhengige eller kunne ha en karriere. De var jødiske kristne fra det første århundre. De levde under romersk styre, i en tid da både jøder og kristne ble forfulgt, gjort til slaver og forvist.

Paulus nevnte dem i sine brev som Timoteus sin mor og bestemor, og han skrev spesifikt om den oppriktige tro som bodde i dem. Dette vitner om at Lois forble gudfryktig i disse vanskelige tider, og lærte datteren sin Eunike å gjøre det samme. Ikke bare beviste de at deres tro var ekte gjennom alle disse årene, men de var personlige eksempler på gudsfrykt og rettferdighet for Timoteus, og deres trofasthet ble senere gjenspeilt i hans liv. (2. Timoteus 1,5)

I dag står vi overfor helt andre situasjoner enn Lois og Eunike, men det som teller er hvordan vi tar det i våre egne forhold. Reagerer vi også på våre bekymringer og press på en slik måte at våre kjære kan vitne om vår urokkelige tro? Forblir vi gudfryktige i vårt daglige liv, slik at menneskene rundt oss kan lære av vårt forbilde dag etter dag? Hvis vi gjør dette blir vi også søyler i Guds tempel og bygger hans menighet ved å lære andre å gjøre det samme.

Profetinnen Anna

Å spre trøst og håp

Profetinnen Anna var en kvinne som levde nær Gud. Hun mistet mannen sin da hun var ung og hun viet sitt liv bare til Gud. Det står skrevet at hun i en alder av 84 var vitne til at Jesus kom til templet som baby da foreldrene hans tok ham opp til Jerusalem for å fremstille ham for Herren. På grunn av sitt dype, personlige forhold til Gud forsto hun med en gang at profetiene om Messias komme var oppfylt. Dette er i seg selv merkverdig, da ikke selv den tidens mest respekterte rabbinere og prester forsto hvem Jesus var. Anna ble en av de svært få som kunne gi håp til mennesker som lengtet etter at deres Frelser og Forløser – Messias – skulle komme. (Lukas 2,36-38)

Uavhengig av hvilken rolle vi har i samfunnet har vi alle de samme mulighetene til å høre og forstå Guds vilje. Anna tjente i templet i Jerusalem dag og natt. I dag kan vi også leve nær Gud dag og natt i vårt hjerte, uansett hvor vi er og hva vi gjør. Gud har lovet å være nær dem som lever nær ham. (Jakob 4,8) Da er vi i stand til å forstå hans vilje.  Vi kan også være på rett sted til rett tid, når Gud trenger oss til å spre glede, håp og trøst til dem som trenger det.

Maria, Jesu mor

En kvinne som forsto Guds hjerte

Mange av oss lurer kanskje på hvorfor Maria ble utvalgt av Gud til å føde og oppfostre hans Sønn. Maria selv syntes for så vidt å være veldig klar på hva grunnen var. Vi kan se dette fra hennes reaksjon når engelen ga henne budskapet. «Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!» Hun forsto at Gud hadde valgt henne fordi hun hadde lave tanker om seg selv. Hun lovpriste Gud: «Han har sett til sin tjenerinnes ringhet … Han gjorde storverk med sin arm, han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små.» Lukas 1,38.46-52

Fokuserer vi også på å ha lave tanker om oss selv, som Maria gjorde? Å ha lave tanker om oss selv betyr ikke at vi skal ha lav selvfølelse eller tviler på at Gud elsker oss. Det betyr at vi erkjenner at uansett hva vi oppnår i livet, så er det ved Guds nåde, og at vi ikke skryter av vår egen styrke. Ydmykhet betyr også at vi ikke tviler på Gud når det gjelder oppgavene han gir oss i livet, men oppfyller dem med ærbødighet og tro. Gud trenger arbeidere som er virksomme i hans frelsesplan for menneskeheten. Men i likhet med Maria må vi forstå at Gud bare kan betro sitt arbeid til de ydmyke, og gi dem nåde til å fullføre de oppgavene han har forberedt for dem.

Debora

Å ha både tro og handling

Debora var Israels fjerde dommer etter Josvas død. Mens de fleste syndet mot Gud og dyrket avguder, var Debora trofast mot Gud. Når det ble krig mot kanaaneerne forsto hun at Israel burde gå til krig, selv om de var i mindretall. Barak, som ledet den israelittiske hæren, manglet tro til å gå ut mot fiendene med sine ti tusen mann. Men han forsto at Debora hadde tro og kraft fra Gud som han selv ikke hadde. Derfor sa han Debora: «Hvis du går med meg, vil jeg gå. Men hvis du ikke går med meg, så går ikke jeg heller.»

Debora ble med ham i tro på Gud. Men da de skulle møte den kanaaneiske kommandanten Sisera med sine ni hundre jernvogner, nølte Barak igjen. Debora sa: «Bryt opp! Dette er den dagen da Herren har gitt Sisera i din hånd. Drar ikke Herren ut foran deg?» Hun var overbevist om at seieren ville bli deres, etter det som Gud virket i hennes hjerte. Derfor handlet hun uten tvil eller nøling. Sammen med Barak ledet hun de dårlig utstyrte israelittiske soldater til en stor seier. Og landet hadde ro i førti år. (Dommerne 4)

Gud fortsetter å arbeide i oss i dag, etter sin gode vilje, akkurat som han gjorde med Debora. Kanskje føler vi at det er noe vi skal si og gjøre for de andre, eller er det noe vi bør gi opp. Vi fristes til å nøle når vi ikke er sikker på hva resultatet blir. Men med den samme tro som Debora må vi gå til handling og adlyde Guds vilje. Da vil vi oppleve at Gud som har begynt en god gjerning, vil sikkert fullføre den! (Filipperne 1,6)