Hva vi kan lære av Salme 18

Salme 18 er i sitt slag særdeles lærerik og enestående klar. Den handler om en særdeles aktiv Gud i himmelen og en mann på jorden, helhjertet og glødende for å utføre Guds vilje og gjerning.

Den begynner oppsiktsvekkende med en utvetydig, helhjertet erklæring: «Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du min styrke!» Som om ikke det var nok går han videre og utdyper dette: «Herren er min klippe og min festning, min frelser. Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.» Salme 18,2-3.

På et slikt fundament kan noe bygges og noe utrettes. Det var på dette fundament David stod på trengselens dag, når dødens rep og snarer overfalt ham.

Da ropte han til sin Gud og ropet trengte like inn i Guds tempel. Det var en rettferdig manns bønn, ren og fri fra avgudsdyrkelse.

Resultatet uteble ikke: Da rystet og bevet jorden. Det steg røk opp av hans nese og fortærende ild fra hans munn. Glør brente ut av ham (Salme 18,8-9). Det var en enestående reaksjon og aksjon fra Guds side: Han rakte sin hånd ut, han grep meg, han dro meg opp … Han fridde meg ut … For en aktivitet og handlekraft! Det ble dundrende seier!

Hele salmen er et slag mot den falske nåden og den falske forkynnelsen, den forkynnelsen som tar bort personligheten og vår del av pakten. Forkynnelsen om at alt det vi gjør betyr så lite, fordi «alt er av nåde», er forfalskelse av Guds ord. Den sanne nåde fører til aktivitet og handling. Det Gud gjør er ofte en reaksjon på vår aksjon og vilje. Slik går æren til Gud, for det var han som virket til å ville og virke, men han kommer ingen vei uten vår lydighet.

Dette forstod David og da han analyserte Guds mektige inngripen og under, så sier han: «Herren gjengjeldte meg etter min rettferdighet, han lønnet meg etter mine henders renhet.» Salme 18,21 For David var Guds bønnesvar en gjengjeldelse og en betaling for helhjertet innsats. Han hadde tatt vare på Herrens veier, alle hans lover hadde han for øye og han hadde voktet seg vel for sin synd. For en mann, for en Guds kjempe, i den gamle pakt!

Han gjentar dette at det var Herrens gjengjeldelse i henhold til Davids renhet for Herrens øyne. «Mot den fromme viser du deg from, mot den rettvise man viser du deg rettvis, mot den rene viser du deg ren.» Det er et stort alvor i det neste som står: «Mot den forvendte viser du deg vrang», eller som det står i en annen oversettelse: «Den vrange villeder du.» Salme 18,26-27. En blir altså villedet til å tenke og mistenke og trekke dårlige slutninger. Ut fra dette måler og veier en og trekker Guds mishag over sitt liv, så en aldri får lære Davids Gud å kjenne.

Alt var så lysende klart for David. Hvordan ser våre forhold ut, våre medmennesker, våre brødre, menigheten, Gud selv? Den mørke flekken vi ser i våre forhold avspeiler ofte en tilsvarende mørk flekk i vårt eget hjerte. Det var ikke noe slikt i Davids hjerte, derfor kunne Gud så helt forene seg med ham i sin veldes kraft.

Han ble ledet fra seier til seier. «Gud – hans vei er fullkommen.» Salme 18,31. Altså ingenting å beklage, ingen misnøye.

Resten av salmen er et enestående vitnesbyrd om uavbrutt seier, om en fullstendig utryddelse av fienden. Det brukes de sterkeste uttrykk: storme løs på fiendeskarer, springe over murer, gjøre ende på, knuse … Alt som heter fiender blir tilintetgjort, så salmen ender med en lovsang til Gud som hadde vist miskunnhet mot sin salvede, mot David. Ikke noe ære og seiersmedalje til seg selv.

Gud har ikke forandret seg en millimeter på alle disse årene. Slik han var mot David, slik er han mot deg og meg, ingen persons anseelse.

Det har kun med det å gjøre hvordan vi har det i våre hjerter.

Hele triumftoget startet med dette: «Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du min styrke.» Er det sant, setter Gud himmel og jord i bevegelse for din og min skyld.