Hvem har bruk for hjelp i fristelsen?

«For ved at han selv har lidd og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Hebreerne 2, 18.

Vi kan spørre: Hvem er det som har bruk for hjelp i fristelsen?

Det må jo være de som er kommet til tro på at det går an å seire i fristelsen. Hvis intensjonen ikke er å overvinne fristelsen, hva trenger de da hjelp til? De som ikke tror på seier i fristelsens stund, har intet behov for hjelp i fristelsen.

«Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som er Gud har lovet dem som elsker ham. Ingen som blir fristet må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen. Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.» Jakob 1, 12-15.

Der ser vi. Det går an, og det er fullt mulig for et menneske å holde ut i fristelse, når man dras og lokkes av sin egen lyst. Korset hindrer lysten og sinnet fra å smelte sammen, og da fødes det ikke synd. Livets krone venter dem som overvinner lystene i kjødet. De blir kronet med liv, kronet med sann glede. Ved tro kan kjødet med dets lyster og begjæringer bli korsfestet. Galaterne 5, 24. De som i sannhet hører Kristus til opplever nettopp dette.

Hjelp i fristelsen!

Gud blir ikke fristet av det onde, leste vi. Men om Jesus står det at han «er blitt fristet». Altså var Jesus et menneske under samme vilkår som oss, til tross for at han var Guds Sønn. Det betyr at han også kunne bli dradd og lokket av lystene som bodde i hans jordiske legeme, men at han alltid vant seier, og ble stående helt ren og usmittet av synden.

«Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder.» Hebreerne 2, 17.

Mange mennesker sier at de omvendte seg til Jesus fordi de kjente at de hadde bruk for ham.

Men hva hadde de bruk for ham til? De ønsket å bli kvitt syndeskylden som tynget dem. Det er godt, men hvordan skal de i fremtiden unngå ny syndeskyld dersom de ikke kommer til seier over synd?

Du har behov for Jesus som sonoffer, men har du bruk for ham som en miskunnelig yppersteprest? Har du behov for en som selv har vært underlagt den skrøpeligheten å være svak for fristelser? (Hebreerne 5, 2.) Har du bruk for hans hjelp i fristelsen?

Har du bruk for ham som forløper og et eksempel, slik at du kan følge ham etter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd? (1. Peter 2, 21-22.)

«For ved at han selv har lidd», leste vi. Hvilken lidelse er det? «Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidd i kjødet er ferdig med synden, slik at dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tiden dere ennå skal være i kjødet.» 1. Peter 4, 1-2.

Troen på, og tanken på at det går an å velge å lide i stedet for å synde, slik Kristus gjorde i sitt kjøds dager, med samme kjød som meg, blir et mektig våpen i kampen mot synden.

Jesus sto opp fra de døde, og brøt dødens lenker. Ved denne oppstandelseskraften er vi som troende gjenfødt til et levende håp: nåde og hjelp i fristelsen til å seire over alt det onde som bor i vårt kjød. (1. Peter 1, 3-6.) Dette er veien til et lykkelig liv.