Hvem skal sette inn i oppvaskmaskinen?

Livet kan noen ganger være hektisk, stressende og vanskelig. Men måten jeg velger å tilbringe mine ledige stunder på i løpet av dagen kan avgjøre hvordan jeg reagerer.

«Bare for opptatt»

Da mannen min kommer hjem på slutten av dagen spør han meg om jeg har lest bibelverset og artikkelen han sendte meg i morges.

«Å, nei,» sier jeg. «Jeg var litt for opptatt.»

Jeg er på vei ut; jeg må til høyskolen i kveld, og jeg legger bøker i sekken min, og skriver lapper til barna om hvem som må sette i oppvaskmaskinen. Han er på vei inn; han hadde en lang dag med kjøring, kundebesøk og skriving av sikkerhetspoliser. Han rekker akkurat å spise middag før han må ut igjen. Vi er to travle mennesker, det er helt sikkert.

Den irriterende oppvaskmaskinen

Men senere på kvelden når jeg kommer hjem, hva finner jeg? Ingen er hjemme, ingen har satt inn i oppvaskmaskinen, og vi er tomme for teposer. Jeg sparker av meg skoene, slipper sekken på gulvet og slenger meg ned foran TV-en. Men jeg kan ikke konsentrere meg på komedien. Noe irriterer meg. Det er oppvaskmaskinen. Som ingen har satt inn i. Hvorfor må jeg gjøre det?

Jeg skifter kanaler for å finne noe som vil berolige min selvmedlidenhet. Jeg finner et historisk drama; herlig. Men nei, det hjelper ikke. Jeg slår av TV-en og sjekker telefonen min for Facebook-innlegg, Telegram- og WhatsApp-meldinger og er lykkelig oppslukt i mine livlige sosiale medier-utvekslinger i en halv time før jeg går inn på kjøkkenet for å lage noe ristet brød. Da ser jeg oppvaskmaskinen igjen, og jeg er overrasket over at jeg fortsatt er irritert en time etter at jeg først oppdaget det. Noe så trivielt! Jeg begynner å lage unnskyldninger om at det er fordi jeg er sliten. Men det er noe som ikke stemmer, og jeg vet det. Noe som ikke stemmer hos meg selv, og oppvaskmaskinen lokker det bare frem.

Et behov for Guds ord

Jeg kjenner tegnene på sult; ikke for te og ristet brød, men for å få tak i et Guds ord for å rense mine tanker og min ånd. Jeg trenger et sverd for å skjære gjennom denne selvmedlidenheten, for å hente meg opp i det himmelske, hvor jeg kan glede meg.

Da husker jeg artikkelen som mannen min hadde sendt meg tidligere på dagen. Den som jeg var for opptatt til å lese. Jeg tar frem telefonen min og blar tilbake. Her er et utdrag:

«Vi forstår ikke alt som møter oss i livet, men det må vi forstå og glede oss over, at alle ting tjener oss til gode, når vi elsker Gud, (Romerne 8, 28), og at Gud er trofast, som ikke lar oss bli fristet over evne. (1. Korinter 10, 13) Vi vet også at alt som kommer i vår vei, er Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet. (1. Korinter 2,7)

I etterfølgelsen av Kristus er vi garantert en indre fred og glede som ingen og intet kan rokke ved.»

Søke den hjelpen jeg trenger

Hadde jeg virkelig vært for opptatt til å lese et bibelvers? For opptatt til å lese en oppløftende artikkel? Jeg hadde hatt tid til å lytte til radioen mens jeg spiste frokost. Jeg hadde hatt tid til å oppdatere Telegram med bilder av brødet jeg bakte, og hagtornen som hadde begynt å blomstre tidlig. Ja, jeg liker å bruke sosiale medier og har brukt det til stor effekt for å holde kontakten med venner og familie. Men hadde jeg bare lest ordene mannen min hadde sendt meg tidlig på dagen, i stedet for å skrive finurlige kommentarer på Telegram, kunne jeg ha bevæpnet meg for å bekjempe klagetankene som hadde så raskt tatt tak i meg.

Min ånd lengter etter freden og gleden som «ingen og intet kan rokke ved». Men jeg kan ikke skli inn i dette med et minimum av innsats. Gud har gitt meg store løfter i hans ord om at jeg kan få del i guddommelig natur i hvilket som helst forhold som jeg befinner meg i, (2. Peter 1,2-4), og jeg må oppgløde meg selv slik at jeg kan se de øyeblikkene når jeg har sjansen til faktisk å gjøre det. Jeg kan ta et valg om hva jeg bruker mine ledige stunder på.

Bruke mulighetene

Med dette i tankene, går jeg tilbake til oppvaskmaskinen. I stedet for å klage og bli bitter på at det er «jeg som må gjør noe», kan jeg sette oppvasken i maskinen, takknemlig for at jeg har en oppvaskmaskin. Jeg kan være takknemlig for at jeg har muligheten til å gå ut å jobbe og studere, og jeg kan være takknemlig for mine to gutter som tror på evangeliet. Men mest av alt kan jeg være takknemlig for at jeg har fått muligheten til å se en del av min natur som ofte er skjult for meg. Jeg kan ta tak i Guds ord og følge Kristus. Jeg kan få seier over tankegangen om «hvorfor må det alltid være meg?» Da løftes en byrde fra meg, og jeg får freden som ikke kan forstyrres.

Jo mer jeg lengter etter et liv som er fri fra min sure natur, jo mer jeg blir drevet til å søke Guds ord. Det blir mat og drikke for meg: Noe så nødvendig for mitt liv at jeg ikke kan komme meg gjennom dagen uten det!