Hvis bare …

Jeg husker at jeg hørte moren min si en dag: «Hvis jeg bare hadde flere skap på kjøkkenet, ville det ikke være så rotete». Dette var et tema som fortsatte hele livet da hun ikke var så glad for å gjøre husarbeid; og for å være ærlig, det er jo mye lettere for oss å skylde på husets innredning enn å bli flinke til å gjøre husarbeid.

Eplet faller ikke langt fra stammen …

Jeg ble en «hvis bare»-person. Fra ungdomstiden og frem til ganske nylig har det alltid vært: Hvis bare soverommet mitt ikke var så kaldt, kunne jeg gjøre leksene mine; hvis jeg bare hadde transport, kunne jeg skaffe meg en lørdagsjobb; hvis bare kompostkvernen fungerte, kunne jeg rydde hagen; hvis jeg bare hadde mer tid, kunne jeg fullføre prosjektene mine; og (til mannen min) hvis du bare kom inn i tide, ville middagen ikke være kald …

Jeg har gradvis innsett at jeg kom med unnskyldninger for omstendighetene mine; Jeg kunne høre meg selv si «om bare» for mange ganger. Jeg bestemte meg for at jeg skulle ta meg sammen og bare begynne å se hva jeg faktisk kunne gjøre ved å organisere tiden min bedre og rydde opp i hagen uten kompostkvernen. Da jeg hadde tatt beslutningen, fikk jeg en ny bølge av energi og inspirasjon. Jo mer jeg bare satte i gang og gjorde en innsats, uten å tenke på hvor mye enklere det ville være hvis jeg hadde tregulv, høyteknologisk hagearbeidsutstyr eller bedre lagringsløsninger, så ble jobbene gjort og jeg fikk en følelse av tilfredshet.

Men hvis vi er en «om bare»-person når det gjelder de praktiske tingene i livet, har vi også en tendens til å være en «om bare»-person når det gjelder følelsesmessige og åndelige saker, og det betyr at vi sannsynligvis ender opp med å skylde på andre mennesker eller livets omstendigheter for hvordan vi føler oss. Dette har absolutt vært tilfelle for meg, og tankemønstre kan være slik: Hvis min kollega ikke hadde kritisert meg, ville jeg ikke blitt nedfor. Hvis vennene mine hadde invitert meg, hadde jeg ikke synes synd på meg selv. Hvis jeg hadde hatt mer penger, kunne jeg vært gavmild. Hvis Gud hadde gitt meg en hyggeligere personlighet, ville jeg vært snillere. Hvis jeg hadde hatt en bedre jobb, ville jeg blitt mindre stresset.

Hvis jeg var gift/enslig.

Hvis jeg ikke hadde hatt barn.

Hvis jeg var tykkere/tynnere/høyere/kortere.

Hvis jeg bodde i et varmt land med mye sol …

Og slik kan det fortsette.

Et resultat av å leve i en tilstand av konstant misnøye med omstendighetene våre er at vi blir åndelig passive og venter permanent på at Gud skal endre på ting. Og likevel venter Gud på at vi setter i gang – han kan lede vår retning hvis vi beveger oss, men ikke hvis vi sitter stille. Vi kan være overraskende uvitende om at det som må endres er oss selv.

Hvis du, som jeg, har en tilbøyelighet til en passiv personlighet som lurer på hvor mye livet kunne vært annerledes hvis omstendighetene ikke hadde «rottet seg sammen» mot oss, så vurder dette: Neste gang du fristes til ønsketenkning om hva du kunne oppnå hvis du hadde samme flaks og bankkonto som andre, ta opp en kamp.

For det første vil Gud heller hjelpe oss å motstå misunnelige tanker enn å overøse oss med penger, ettersom det å være tilfreds er mer verdifullt for en disippel enn å være rik. Og for det andre, server gjestene kjeks og kaffe hvis vi ikke har råd til fine oster og god vin. Venner som ønsker samfunn krever ikke god mat og vil ikke dømme oss på grunn av serviset.

Og for det tredje har Gud oversikt over absolutt alt. Han lar ting skje med oss ​​og han lar ting ikke skje. Han har lange linjer, med tanke på å danne oss etter sin Sønns bilde, og alle våre livsforhold er med på denne prosessen.

Det er ikke antall «talenter» som Gud gir oss som definerer oss – det er hva vi gjør med dem som teller.

«Til en ga han fem talenter, til en annen to, til en tredje én talent …» Matteus 25:15.

«Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite … Gå inn til din herres glede!» Matteus 25,21.