«Hvor er forsvaret?!»

Jeg fokuserer på pucken langt der framme gjennom gitteret på hjelmen. Hjertet dunker litt fortere enn vanlig, men kroppen er i full ro.

Det er kun én ting som gjelder, det er å sørge for at målet bak meg blir uinntakelig for det andre laget. Pusten min lager damp, og hendene mine inni hanskene griper plutselig ekstra hardt rundt hockeykølla. Spillerne der foran har skiftet retning, og er på vei mot meg i stor fart med pucken foran seg.

Den naturlige reaksjonen

Jeg ser desperat etter forsvaret på mitt eget lag, men de er langt borte. Helt alene skal jeg forsvare målet mot noen svært målbevisste motstandere. Jeg åpner munnen instinktivt og brøler «Hvor er forsvaret?!» Plutselig er kroppen min glovarm, og hjertet dunker som besatt. Før jeg får summet meg, er pucken godt plassert i nettingen bak meg.

I denne dynamiske sporten er det ikke gått mange sekundene før spillet igjen foregår på andre siden av isen. Jeg får summet meg og samlet tankene:

Hva skjedde egentlig? Jeg ble irritert, nesten sint, på vennene mine. Det var jo de andres feil, de var ikke på posisjonene sine. Men hadde jeg rett til å skrike ut på den måten? Jeg tenker litt på hva som skjedde inni meg akkurat i det øyeblikket. Det er jo menneskelig å bli «revet med» i spill og konkurranse, å tenke og si ting man egentlig ikke mener. Men trenger det alltid å være sånn, at jeg må reagere slik jeg alltid gjør.

Jeg trenger ikke å fortsette slik

Ordene «guddommelig natur» dukker opp i hodet mitt. Hva er det som står skrevet om det? Det står jo at Gud har kalt oss og «… gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten.» (2. Pet. 1,3-4). Det blir plutselig mer levende for meg enn noen gang før. Jeg trenger altså ikke fortsette å reagere på menneskelig vis!

Gud gav meg lys fordi han har tillit til meg, og fordi han vil at jeg skal bli lykkelig og fri fra synden som binder meg.

Jeg skjønner at dette ikke er noe jeg klarer alene. Noen ganger blir jeg jo fristet først, som en slags varsel om hva som kommer, men andre ganger kommer den menneskelige reaksjonen uten at jeg har tenkt på det en gang, slik som skjedde nå. I følge Guds eget ord kan jeg bli fri fra det onde i kjødet mitt, det som jeg blir fristet til, og få mer del i det gode. Men først må Gud kunne vise meg hva som bor inni meg, slik at de ubevisste tilbøyeligetene i mitt kjød – min menneskelige natur – blir bevisst for meg. Da kan jeg, og må jeg, jobbe med saken.

Jeg ville egentlig ikke reagere slik jeg gjorde, men vet at dette ikke trenger å skje neste gang fordi jeg da er bevisst og klar for å møte fristelsen med fullt forsvar. Jeg kan faktisk be til Gud om å gi meg kraft og nåde til å få seier i akkurat de tingene. Ved trofasthet over tid kan jeg bli helt ferdig med det og kan reagere mer og mer slik som Gud vil at jeg gjør det. Det er å få del i hans guddommelige natur. Det er jo fantastisk!

– Det var akkurat det som nettopp skjedde, tenker jeg. Gud gav meg lys; han viste meg dette fordi han har tillit til meg og fordi han vil at jeg skal bli lykkelig og fri fra synden som binder meg.

Jeg blir utrolig glad inni meg, og denne gangen sprer varmen seg fra hjertet. For et håp! Jeg smiler inni hjelmen, vel vitende om at jeg har lært mer på denne hockeytreningen enn noen gang før.