Hvor fører krokveiene hen?

Jeg har tatt det valget at jeg vil leve etter Guds ord. Jeg vil leve etter hans bud og vilje, og dermed oppgi alt av egenvilje. Jeg vet at det Gud ønsker å gjøre med mitt liv, er det aller beste, og jeg vil derfor gjøre det som står i Bibelen.

Denne beslutningen er jeg veldig fornøyd med, for jeg blir lykkelig av et slikt liv. Likevel føler jeg noen ganger at jeg liksom bare går i sirkel ­– uten egentlig å komme noen vei. Jeg kjenner ufreden ulme i magen. Det er vel ikke slik jeg skal ha det?

«Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile.» (Sal. 23,2)

Hvorfor opplever ikke jeg den hvilen der, den totale freden? Jo, jeg føler en viss ro, fordi jeg vet jeg har Gud. Det gjør meg glad. Likevel; min sinnsstemning stemmer ikke helt overens med beskrivelsen i Bibelen. Hva er det jeg er urolig for? Så fant jeg plutselig svaret. Som vanlig kan Bibelen gi meg svar. Slik står det altså:

«De kjenner ikke fredens vei,
det fins ingen rett i deres spor.
De går krokveier,
og den som ferdes der,
kjenner ikke fred.» (Jes. 59,8)

Vandrer jeg på krokete stier?

Hva menes med krokvei? Man kan jo alltids «google» ordet, og finne synonymet intrige. Videre finnes ord som dobbeltspill, juks og bløff. Er det altså dette jeg driver med? Vandrer jeg på krokete stier?

Det kan være at jeg ikke tør å la Gud styre visse ting i livet mitt ­– det er rett og slett litt skummelt å bare gi slipp på kontrollen. Selv om jeg er så lei, så lei av stadig å rote det til selv, og har bestemt meg for å legge alt i Guds hender, frister det likevel å beholde noe av ansvaret. Sliter man med egoisme, for eksempel, er det kanskje fristende å stikke problemet litt under en stol, for man vil egentlig tenke litt på selv og orker ikke ta et oppgjør med det ­– ikke akkurat nå.

Ta en avstikker av den rette veien

«Ikke i dag. Jeg tar det senere. Jeg har det litt vanskelig for tiden, så…» Slike tanker som det der, det er akkurat det som er juks og fanteri­ – å gå krokveier! Disse veiene fører ingensteds hen, men er omveier som forsinker arbeidet og fremgangen i mitt indre. Det er krokete, kompliserte veier, fulle av blindgater og tunge oppoverbakker. Det er lett å gå seg vill, og gjør jeg det, kan det være vanskelig å finne tilbake til den veien Gud egentlig har lagt klar for meg. Man tøyer og tøyer grensen ­– kommer med unnskyldninger for alt ­– fordi man ikke orker å høre sannheten og gjøre noe med det.

Til slutt har man rotet seg så langt bort, at man ikke lenger vet hvor man skal gå, for man hører ikke Guds tale, ser ikke Guds vei. «…Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne. For dette folks hjerte er blitt sløvt, tungt hører de med ørene, øynene har de lukket til…» (Matt. 13, 14-15) Er jeg så heldig å komme på rett spor, vil jeg likevel bruke unødvendig lang tid bare på å komme tilbake dit jeg var før jeg gikk meg bort. Så ubeskrivelig bortkastet!

Ekte fred kommer ved å gå på den rette veien

Å gå på så farlige veier, blir man urolig av. For å få skikkelig fred i hjertet, må jeg vite at jeg går rett på Guds veier, ikke roter rundt på en avstikker-gate. Derfor må jeg slutte å dekke over syndene jeg egentlig skal rydde opp i. Jeg må gjøre ende på det­ – hver lille spire av en ond tanke, all lyst til oppmerksomhet, all gjerrighet.

Sørger jeg for å holde min sti ren, er det ikke grunn til dårlig samvittighet. Jeg er i hvile, fordi jeg vet jeg er på rett vei. Denne veien er nemlig lys og klar, enkel, ukomplisert ­– så lenge jeg holder meg til Guds ord, uten å prøve på juks.

«Og den som kjemper på idrettsbanen, får ikke seierskransen uten at han følger reglene.» (2.Tim. 2,5)