Hvor mange rubrikker kan jeg krysse av?

På papiret er jeg et godt menneske …

Noen ganger tar jeg en titt på kommunens Facebook-side. Nettstedet gir lokal informasjon – hvilke veier er stengt, butikkenes åpningstider, stjålne sykler og savnede hunder – og det er veldig nyttig. Men lokale innbyggere nøyer seg ikke bare med å gi og motta informasjon. Ethvert innlegg kan tiltrekke seg sterke meninger som veldig raskt utvikler seg til opphetede diskusjoner som så eskaleres til tirader. Av dette har jeg lært to ting.

1. Hvor sinte folk blir over små saker.
2. Hva folk flest betegner som et «godt menneske».

Hvis man gir til veldedighet, ikke kjører uforsvarlig, har eid en hund eller katt og alltid resirkulerer plast, er man visst et godt menneske. Terskelen er absolutt lav.

Jeg krysser av for mange av de «gode» rubrikkene, så jeg regnes som et «godt menneske» etter disse kriteriene. I tillegg har jeg aldri blitt arrestert, jeg betaler regningene mine og kjefter ikke på folk på gaten. Hvis jeg skulle dømme meg selv etter andres mening, tror jeg at jeg er ganske «ålreit». Og hvis vi bruker disse kriteriene, er mange mennesker i hjembyen min gode mennesker, da de også kan krysse av i disse rubrikkene.

Problemet med dette er at det er mennesker som vurderer hva som er bra. Hvert land og hvert samfunn har sitt eget verdisett om hva som er prisverdig, og selv om dette kan endre seg fra kultur til kultur og til og med fra generasjon til generasjon, er det én ting som forblir det samme: Alle disse dommer er basert på hva andre kan se og høre.

Hvem får bestemme?

Under overflaten

Hva om det er en Skaper som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, og som forstår hva motivene våre er og hva vi tenker?

Hvis det ikke er noen Skaper, kan jeg tenke hva jeg vil og fremdeles ta meg godt ut for andre mennesker. Jeg kan være en god person på papir, men inni meg kan jeg være misunnelig, bitter og ergerlig, jeg kan lyve og fremstille mine motiver som gode selv om de ikke er det.

Men hvis jeg tror at det er en Gud som forstår mine dypeste tanker og likevel er jeg fornøyd med å se bra ut for andre mennesker, så er jeg en hykler.

Når vi virkelig blir kjent med Gud, begynner vi å se på oss selv på en ny måte, og han avdekker hvordan vi er litt etter litt. Han skreller vekk naturen vår foran øynene våre, som man skreller en løk. Når vi ser våre skjulte motiver, vår selvgodhet og egenviktighet, bør vi hate det. Dette var en av tingene Jesus snakket kraftigst om.

«Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som ligner kalkede graver som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet.» Matteus 23,27.

Det er ikke ateisten som er en hykler, det er den apatiske troende som er fornøyd med å være «hvitkalket» av livsstilen og den sosiale statusen av å være en del av et kirkesamfunn.

En hvitkalket kristen?

Jeg forsto først at jeg var «full av dødningeben» etter at jeg hadde vært kristen i flere år. Da vi var unge, hadde mannen min og jeg raskt blitt utnevnt til ungdomsledere i en evangelisk baptistkirke. Vi hadde riktig alder, hadde ingen bånd, ingen barn, masse tid å gi – vi var «perfekte». Det som disse eldste som utnevnte oss ikke visste, var at vi kranglet på vei til hvert kirkemøte, lovpriste Herren og smilte bredt mens vi var der, og fortsatte så med våre spydige krangler så snart vi dro, og fortsatte med det hele veien hjem.

Hva reddet oss fra å forbli hvitkalket? Det var da vi begynte å lese hva som egentlig var skrevet i Bibelen, og ikke det vi trodde det sto. Da vi ikke bare valgte ut favorittversene våre om velsignelser og frelse, men begynte å lese om hvordan vi faktisk var. Vers som dette:

«Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil – han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.» Jakob 1,22-24.

Og i stedet for å krangle og skylde på hverandre, begynte vi å dømme oss selv og legge merke til hva som hadde motivert oss til å reagere på en dårlig måte. Vi begynte å skjønne hva vi må forandre i oss selv i stedet for å prøve å dømme og forandre hverandre. Fremfor alt begynte vi å bruke Guds ord som hjelp til å bli frigjort fra vår natur.

Førti år senere har vi for lengst gitt opp å prøve å se bra ut for mennesker, og ved Guds nåde har vi kvittet oss med hvitkalkingen.

«For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for.» Hebreerne 4,12-13.