Hvor vanskelig er det å være snill?

Kan det å være snill være vanskeligere enn det ser ut som?

Da jeg var ung gikk jeg på en god skole, bodde i et hyggelig strøk i et komfortabelt hjem. Livet mitt var sikkert og lykkelig. Jeg begynte å synge i koret i den lokale Den engelske kirke, da jeg var ti år, ikke fordi jeg følte et behov for å gå i kirken, men fordi jeg fikk betalt.

I tenårene byttet jeg Den engelske kirke til fordel for baptistkirken fordi de hadde en ungdomsklubb der de spilte dart og bordtennis, og de hadde snacks. De hadde også et andakt som man måtte overvære før man fikk kakao og donuts. Her hørte jeg om Jesu liv, og hvordan han døde for å frelse meg fra mine synder.

Slem mot moren min

Jeg var faktisk ikke sikker på om jeg hadde noen synder. Jeg verken stjal, jukset eller løy. Jeg gjorde skoleleksene punktlig og bra. Jeg var hyggelig mot folk. Men jeg likte ideen om at Jesus var broen min til Gud, og at jeg ikke trengte å ha en pastor som mellommann. Så jeg begynte å snakke med Jesus om små ting; da jeg var redd eller forvirret, opprørt eller irritert.

Og jeg oppdaget noe.

Jeg var ikke veldig snill mot moren min.

Hvis hun ba meg om å gjøre noe, ignorerte jeg henne. Hvis hun irettesatte meg var jeg veldig munnrapp, med en sarkastisk kommentar. Men nå snakket jeg til Jesus og hadde begynt å lese om ting han hadde sagt i Det nye testamente. Han sa:

«For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt.» Matteus 12,37.

Så det betydde noe hvordan jeg snakket til mamma hjemme på kjøkkenet! Det hadde jeg ikke visst før. «Greit», sa jeg til meg selv. «Jeg skal slutte med det.»

Prøve å være god

Eksperimentet begynte godt. Jeg var full av selvtillit og hadde et mål. Hvis jeg bare kunne komme igjennom én dag uten å kjefte på mamma … hvor vanskelig kan én dag være? Jeg tenkte ikke engang tanken om å be om hjelp – jeg trodde at jeg enkelt kunne klare en dag selv. Jeg gikk løs på utfordringen som en komplisert mattelekse: fortsett å prøve, og til slutt vil det lykkes.

Dagen hadde gått bra; jeg var fornøyd med meg selv. Den kvelden laget jeg meg en kopp varm te, tok boka mi under armen og begynte å gå opp trappen. Akkurat da ropte mamma fra kjøkkenet om jeg kunne ta oppvasken. Men jeg hadde jo ryddet bordet; hva mer ville hun at jeg skulle gjøre? Dette var så irriterende.

Så kom det ut, akkurat da jeg trodde at jeg hadde klart det. Den sarkastiske bemerkningen som ble spyttet ut av en jente som fortsatt var egoistisk og lat. Da jeg så på mammas ansikt var det som jeg hadde slått henne. Jeg løp opp trappen til rommet mitt, satt meg ned på gulvet og gråt.

Jeg var sint på meg selv. Den «snille personen» hadde vist seg ganske enkelt å være en som bare gjorde mennesker til lags, en som visste hvordan man oppfører seg i offentligheten, men ikke hjemme. Jeg var lat og jeg var egoistisk, og ingen mengde av gode hensikter kunne endre det grunnleggende faktum at jeg ikke engang kunne adlyde ett Guds ord for én dag. Jeg følte meg som Simon Peter, etter at Jesus sa at han skulle fornekte ham tre ganger. Peter hadde vært så selvsikker på at han kunne «sette sitt liv til» for Jesus, bare for å oppdage like etterpå i øyeblikkets opphisselse at han ikke engang kunne innrømme at han kjente ham.

Hjelp fra himmelen

Det fungerte heller ikke for meg. Men brydde Jesus seg virkelig så mye om at jeg var lat og egoistisk? Hvis jeg gjorde en skikkelig innsats for å være snill, ville ikke det være godt nok til slutt? «Og Herren vendte seg og så på Peter.» Lukas 22,61. Jeg følte at Jesus så dypt inn i sjelen min. Jeg kunne ikke lure ham med min innsats. Jeg måtte innrømme at jeg trengte hjelp. Hjelp med byrden av en egoistisk natur som dikterte hvordan jeg skulle oppføre seg. Jeg innså at en «skikkelig innsats» for å være snill bare ikke var nok.

I Bibelen står det at vi skal «døde» vår natur som kommer frem som misunnelse og sinne og ondskap og skittent språk. Dette betyr at vi må hate disse reaksjonene og be Gud om hjelp til å benekte og avvise slike tanker, slik at vi ikke reagerer ut fra våre følelser. I stedet blir vi oppfordret til å ikle oss «det nye mennesket, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde.» (Kolosserne 3,5.10) Så vi blir nye mennesker som ikke faller i fristelse. Dette er sant, selv om det er en gradvis prosess. Men vi faller mindre og mindre i fristelsens stund.

Den dagen ydmyket jeg meg selv og ba Jesus om å komme inn i hjertet mitt, for å hjelpe meg til å bli en helt ny person. Ved å gjøre dette innså jeg at Gud var der, villig til å gi meg full kraft til å følge hans bud og Jesu eksempel – denne gang i regi av Den Hellige Ånd, og ikke bare min egen, velmenende innsats. Jeg er ikke lenger tenåringen som satt på gulvet på soverommet og gråt, men er blitt en middelaldrende kristen som har lært at jeg trenger Gud til å gi meg kraften og nåden jeg mangler i livet mitt. Og han gir dem til meg! Kraft og nåde til å leve et nytt liv, fri fra syndens byrde.