Hvordan angsten mistet sin makt over meg

Alison opplevde en fødselsangst som  nesten var fysisk. Men hun visste at hun har en Gud som er sterkere enn noen angst.

Det var veldig tidlig i svangerskapet mitt at jeg våknet opp midt på natten da en bølge av angst plutselig skyllet over meg. Dette var den tredje natten på rad at dette hadde skjedd. Merkelig nok dreide angsten seg ikke om barnets helse; nei, denne angsten –  så ekte at jeg nesten kunne føle det som en fysisk smerte – gjaldt meg selv og fødselen jeg sto overfor.

Dette var ikke min første baby, og jeg visste at det var ganske vanlig å oppleve fødselsangst. Men jeg hadde aldri før opplevd en så dyp angst, så tidlig i svangerskapet. Mine tidligere fødsler hadde vært lange, og ikke helt uten komplikasjoner. Men etter medisinske standarder hadde de vært relativt «normale». Jeg kunne ikke engang forklare for meg selv hvorfor denne nesten irrasjonelle panikken hadde tatt tak i meg på denne måten. Da jeg lå der, ble en ting klart: Jeg kunne ikke fortsette som dette i sju eller åtte måneder til – det måtte ta slutt!

Jeg visste hvor jeg kunne få hjelp

Gjennom tåken av frykt og angst vendte jeg meg til  det eneste stedet jeg visste jeg kunne få hjelpen som jeg trengte: Til Jesus, som hadde sagt: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Matteus 11,28.

«Kjære Jesus,» ba jeg. «Gi meg den hvilen. Ta vare på babyen min og meg, men mest av alt hjelp meg å seire over denne angsten.» Jeg tenkte på andre løfter fra Gud i Bibelen og leste disse versene for meg selv for å drive bort angsten.

«Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» 1. Peter 5,7. (Også Filipperne 4,6-7 og 2. Timoteus 1,7)

Da jeg siterte disse versene for meg selv kjente jeg at fred og ro fra Gud overvant frykten, og jeg kunne sovne igjen.

Seier i kampen mot angst

I løpet av de neste ukene opplevde jeg denne kampen på flere netter. Men hver gang ba jeg og siterte vers for å drive frykten bort. «Jeg vil ikke gi etter for denne angsten,» bestemte jeg i hjertet mitt. «Jeg vil være frimodig og sterk!» (Josva 1,9)

Ettersom tiden gikk, kjente jeg at angsten begynte å miste sitt grep – selv om den fortsatte å være en fristelse. Den kom sjeldnere og var lettere å forvise. Jeg ble ikke lenger hjemsøkt av den på dagtid, og gruet meg ikke lenger til natten. Jeg opplevde at Gud virkelig var med meg, og at ved å stole på ham og å tro på hans ord, fikk jeg hjelpen jeg trengte, akkurat som lovet!

Jeg innså også at kampen mot angst var avgjørende for at jeg skulle beholde min tro og tillit til Gud. Å slippe angsten til ville være å tvile på Gud og tvile på hans løfter.

Da jeg var omtrent fem måneder gravid foreslo en av våre barn et navn for barnet. Da jeg slo opp i navnboken og oppdaget navnets betydning: «Symbol på seier». Det var navnet jeg ville at babyen min skulle hete! Jeg skulle seire over angsten, helt til det øyeblikket denne babyen ble født.

Full tillit til Gud bringer hvile

Da dagen kom og mannen min og jeg kjørte til sykehuset, kjente jeg en gang til den gamle fristelsen til å være engstelig. «Nei!» bestemte jeg. «Uansett hva som skjer nå, vil jeg forbli i hvilen. Jeg har bedt Gud om å ta vare på oss, og jeg vet at han skal gjøre det. Jeg skal ikke engste meg!»

Og det var akkurat det jeg opplevde. Fred, mens timene med venting sakte passerte og sykehuset bestemte seg for noe for så å ombestemme seg. Hvile, da fødselen endelig var i gang – og fortsatte i timevis med liten fremgang. Deretter, da det ble komplikasjoner og fødselen medisinsk sett ble den verste jeg hadde hatt, kunne jeg fortsatt forbli i hvile.

Og når babyen min endelig lå i armene mine kjente jeg, fysisk utmattet som jeg var, allikevel bare fred, ro og takknemlighet. Angsten som hadde prøvd å hjemsøke meg i nesten ni måneder måtte nå forlate meg en gang for alle. Jeg var så takknemlig at jeg ikke hadde gitt etter, men hadde kjempet mot den, selv i de mørkeste tidene. Jeg visste med full overbevisning at Gud hadde vært med meg og hjulpet meg, ikke bare slik at babyen og jeg kunne komme trygt gjennom det hele. Den største triumfen var at Gud hadde vært med meg i mitt standpunkt mot angsten, og jeg hadde seiret.
«Lauren Joy,» tenkte jeg, da jeg så på min lille jente. «Hennes navn skal bety ‘Seier’ og ‘Glede’.»