Hvordan beseire motløshet i ditt liv

Det er veldig lett for oss mennesker å bli motløse. Etter å ha falt i synd om og om igjen kan et liv i fullstendig renhet synes umulig å oppnå. Men det er ikke Guds hensikt at vi blir motløse. Det er egentlig tvert imot!

Forfatteren av brevet til Hebreerne skriver: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som ga løftet.» Hebreerne 10,23. Og i 2. Korinter 4,13.16 sier Paulus: «Men siden vi har den samme troens Ånd, slik det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg! – så tror også vi, og derfor taler vi. … Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag.» 

Et håp som vi ennå ikke ser

Vi skal hold urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp. Og evangeliets håp er fullkomment seier og fullendelse av løpet. Det er å bli tvers igjennom hellig og ren og god. Å vokse i visdom og all dyd til manns modenhet, slik vi er beredt til å bortrykkes når Jesus kommer. Det er vårt håp, dersom vi tror på evangeliet.

Vi håper ikke det vi ser, står det. Vi håper heller ikke på det vi har. Det er meningsløst snakk. Vi håper på det vi ikke ser, på det vi ikke har nådd, på det som er langt borte. Vi er full av visshet om at det vi håper på, helt sikkert kommer, ifølge evangeliets løfter og sannheter og ifølge vår oppfyllelse av betingelsene. Det er det vi skal bekjenne: At det målet der, det kommer jeg til å nå. Og det skal vi holde urokkelig fast ved.

Om vi da faller i en synd, som jo er svært alminnelig, særlig til å begynne med, så skvetter vi opp igjen og bekjenner vårt håp. Da forsøker vi ikke å bortforklare vår synd, men sier, «Javel, nå har jeg syndet, men det hjelper ikke. Evangeliets håp er sant, og jeg vil gå veien og betale prisen. Jeg kommer helt sikkert til å nå målet!»

«Ja, men nå falt du», sier motstanderen, «og det er ikke lenge siden du falt forrige gang.»

«Det hjelper ikke!» sier du. «Evangeliet er sant!»

En tilbøyelighet til å miste motet

Det er jo lett å forstå det, at følger vi våre menneskelige tilbøyeligheter så mister vi alle fall foreløpig motet når vi har falt. Da har vi fått en dukkert og etter menneskelig regnemåte da, så er vi litt nedfor. Men det er helt feil! Helt feil! Guds løfter er like sanne for det om jeg har falt. Guds ord er like sant for det. Gud visste hva slags mennesker vi var da han kalte oss. Det visste han fullt ut. Han visste at vi hadde lett for å miste motet og lett for å miste troen. Det visste han inderlig vel. Men så visste han også at han var mektig til å styrke oss i troen! Og Guds ord og Gud selv har regnet med vår svakhet da han kalte oss.

Tross at det menneskelig sett kan se ut som jeg ikke når målet, så skal jeg allikevel holde fast ved Guds sanne ord. Og jeg kommer til å nå det!

Det er nettopp derfor at denne formaningen gitt, til å holde urokkelig fast ved bekjennelsen. Formaningen er ikke gitt i ørska; det er ikke gitt ubegrunnet. Hva var det som sto skrevet, hva er det vi ble formant til? Hold urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp! Det skal ikke være et sekund der vi ikke holder fast ved det!

Har han ikke utvalgt det som er lavt, foraktet, elendig, dåraktig, det som ingenting er, og syndere i all deres dårskap? Har han ikke utvalgt slike mennesker? Står det ikke med rene ord? Gud ville ikke ha utvalgt slike mennesker – slike elendige kryp – hvis han ikke kunne fullføre dette kolossale verk. Det hadde vært dårskap.

Gud er trofast

Det er altså to ting her: Det ene er at det er liv om å gjøre å få en levende tro, et levende håp på at Gud kan gjøre de mest underfulle ting med en slik stakkar som meg. Og etter jeg har fått det håpet og den troen, da er det liv om å gjøre at de ikke daler igjen, ikke lite grann en gang, selv når jeg gjør en fiasko.

Hvis en taler slik at en har oppnådd det, eller folk får den forståelsen at det har skjedd veldige ting med en, mens man fortsatt faller i en eller annen synd gjentatte ganger, da har man oppført seg dårlig. Men om man mister motet når man har falt i en synd, da er det også galt. Vi skal altså holde motet oppe, og bekjennelsen skal gå for seg i et kjør. Vi skal holde urokkelig fast ved den, uten opphold. Enten jeg stuper eller står, så holder jeg urokkelig fast ved bekjennelsen. Jeg bekjenner ikke at det er så bra med meg, men jeg bekjenner at jeg har et håp at det skal bli veldig bra med meg. Det er altså det fullkomne, det er det riktige, det er det bibelske, det er det sunne og gode.

I det hele tatt så må man ta Guds ord som det er og ikke forandre noe på det. Holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som har kalt oss. Han er trofast; han skal fullføre det verket! Og selv om det tar lang tid å få ballast nok i båten, så har han oversikt over alt sammen. Han skal nok ordne det slik at han får tid til å fullføre verket også. Lovet og priset være Gud!

Denne artikkelen er basert på en tale av Elias Aslaksen.

© Copyright Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag | brunstad.org