Hvordan ensomhet mistet taket på meg

I midten av tenårene var jeg aktiv på alle måter. Jeg elsket sport, var alltid opptatt på jobb og var veldig involvert i aktiviteter i menigheten. Jeg visste at jeg elsket Gud og at jeg ønsket å være en disippel, men midt i alt dette følte jeg meg likevel utrolig ensom.

Jeg følte at jeg ikke hadde noen venner. Jeg tenkte ofte: «Hvorfor meg? Alle har en venn som alltid er der; hvorfor vil ikke Gud gi meg det?» Fordi jeg ofte hadde et smil rundt munnen visste egentlig ingen at jeg var så ensom, selv om jeg hadde en tom følelse på innsiden.

Etter hvert innså jeg at selvtilliten min hadde dalt, og jeg var farlig opptatt med meg selv og hvor forferdelig livet mitt syntes å være. Jeg holdt på å bygge en innvendig mur av ergrelse som gjorde meg blind på alle behov utenom mine egne. Og selv om jeg innså at denne muren var tilstede, visste jeg egentlig ikke hva jeg skulle gjøre med det.

«Du må slutte å leve for deg selv»

En helg var ungdomsgruppen fra menigheten vår samlet for å gjøre noen aktiviteter, og motvillig hadde jeg blitt med. Men det var ikke så lenge før jeg fant meg selv sittende alene. En av de eldre ungdomsarbeiderne som jeg kjente og var glad i så sorgen bak smilet mitt og satte seg ved siden av meg. Jeg åpnet døren til hjertet mitt og fortalte ham hva som gjorde meg så urolig. Han lyttet nøye og smilte litt når jeg fortalte min historie om at «Jeg har ingen venner».

Svaret hans traff meg hardt, og ordene kommer jeg alltid til å bære med meg og være takknemlig for: «Lucy, du må slutte å leve for deg selv, og gi ditt liv for andre. Bare vent og se hvor lykkelig Gud vil gjøre deg.»

Innerst inne visste jeg at han hadde rett; Jeg visste at det var jeg som måtte forandre meg, og ikke de andre. I Jakob 1,14 står det at alle blir fristet når de dras og lokkes av sin egen lyst. Det betyr at problemet ligger hos meg; det er mine egne lyster og ønsker, mine krav og følelser av misnøye som forårsaker uro og som det må gjøres noe med, uavhengig av hvordan andre behandler meg. Den kvelden gikk jeg ned på mine knær og ba innstendig til Gud. Jeg ba om at han ville åpne øynene mine og gi meg en trang til å hjelpe og velsigne andre, og at han ville gjøre meg lykkelig.

Jeg kan ærlig si at livet mitt har aldri vært det samme siden.

En bevisst kamp

I stedet for å la mine tanker dreie seg utelukkende om meg selv og min situasjon, bestemte jeg meg for å begynne å leve for andre. Jeg tok opp en bevisst kamp i tankelivet mot tanker om ensomhet, motløshet og selvmedlidenhet, og for å la fred råde i hjertet mitt i stedet. (Kolosserne 3,15) Hver gang en negativ tanke kom så forestilte jeg meg at jeg smalt døra mot den, slik at den ikke skulle overta eller ha noen makt over meg.

I tillegg til å kjempe mot disse tilbøyelighetene inni meg, ble jeg også aktiv med de praktiske ting som jeg kunne gjøre. Jeg hadde bedt til Gud den kvelden om at han kunne åpne mine øyne for andres behov, og det er nøyaktig det han gjorde!

Gradvis begynte jeg å se folk rundt meg som følte seg ensomme eller utenfor og som kanskje trengte meg som en venn eller en som kunne hjelpe dem. Jeg brukte det jeg hadde for å gjøre det godt for de andre i små, dagligdagse ting som å kjøre andre i bilen min, kjøpe noe godt for barn jeg kjente, og alltid, så snart noen kom for meg i tankene, så ba jeg for dem. Jeg gjorde det jeg kunne for å gjøre andre lykkelige, og som følge av det ble jeg selv lykkelig.

Gleden slo ikke umiddelbart ned i meg, men kom over tid.

En ny tenkemåte

Etter noen uker med å praktisere dette, kom jeg på slutten av en travel dag og oppdaget at jeg ikke én gang hadde gitt etter for selvmedlidenhet eller kastet bort tiden med å være opptatt av mine egne problemer. Gud hadde forandret mitt tankesett, og jeg hadde virkelig begynt å ha omsorg for de andre. De som jeg tilbrakte tid med og ba for hadde blitt mine venner, uten at jeg hadde lagt merke til det! Og på grunn av dette, hadde ensomheten forsvunnet; den hadde ikke lenger tak på meg.

I dag er min situasjon så annerledes. Før var jeg desperat etter å få venner, og selvmedlidenhet dro meg ned. Men når jeg sluttet å fokusere på meg selv og begynte å bruke min tid på ting som har riktige verdier, ble jeg i stand til å bygge varig vennskap med de rundt meg. Gud åpnet øynene mine for ting jeg hadde vært blind for, og nå er mine tanker ikke lenger basert på «meg, meg selv og jeg».

Det betyr ikke at det alltid har vært «grei skuring». Satan har kommet tilbake flere ganger for å prøve å føre meg tilbake til det mørke stedet jeg hadde vært i. Men jeg har motstått ham; jeg har valgt å ta vare på menneskene rundt meg, og å være en velsignelse og venn for de andre. Jeg har holdt Jesu ord om kjærlighet rett foran øynene mine: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine.» Johannes 15,13.

Som et resultat har han velsignet meg mer enn jeg kan forklare! Jeg har solide, pålitelige og trofaste venner, altfor mange til å telle. De er mennesker som alltid har vært der, men som jeg ikke hadde vært i stand til å se ordentlig på grunn av mitt eget egoistiske, tåkete syn. Jeg fant dem når jeg valgte å slutte å fokusere på meg selv!