Hvordan fødselsdepresjonen førte meg nærmere Gud

Jennifer deler sin historie om hvordan hun kom seg gjennom fødselsdepresjon uten å miste troen sin.

Under graviditet er hormonnivået i en kvinnes kropp på det høyeste det noen gang kommer til å være, og etter fødselen stuper det ned igjen. Resultatet er at i en tid da en kvinne forventer å føle seg opprømt og glad på grunn av sin gave fra Gud, kan hun i stedet føle seg tårefull, trist, kjedelig og blottet for energi.

Noen måneder senere hadde Jennifer fortsatt ikke kommet ut av denne depresjonen. Selv om hun ikke var klar over det på den tiden, så strevde hun med mer enn bare «barselstårer». Hun var midt oppe i en full fødselsdepresjon, en tilstand som kan behandles. Problemet var at hun ikke skjønte det før etter at hennes andre barn var født. Hun la skylden for sine følelser på søvnmangel, noe som enhver nybakt mor vet om.

Hvordan fødselsdepresjon føles

Med tanke på at 10-20 prosent av nybakte mødre sliter med fødselsdepresjon, spurte jeg Jennifer om hun hadde noe imot å dele sin historie, for å se om hun kunne være til hjelp og gi håp til andre nye mødre som sliter med det samme problemet.

– Til å begynne med forholdt jeg meg ikke til dette som jeg burde, sier Jennifer. Jeg gikk ikke til legen. Det er definitivt noe man bør snakke med en lege om; det er noe man kan få medisinsk hjelp for. Men den gangen visste jeg ikke hva jeg hadde med å gjøre.

– Det påvirker alt; det forandrer personligheten. Jeg hadde absolutt ingen energi til noe som helst. Bare å sitte på sofaen og brette tøy, noe som virker som den enkleste oppgaven, ble for mye for meg. Jeg følte meg alene, jeg følte meg håpløs, jeg følte meg fysisk sliten, jeg følte meg som en annen person enn jeg pleide å være. Normalt elsker jeg å være sammen med folk, men jeg likte det ikke i det hele tatt lenger.

– Og det vanskeligste var at jeg ikke kjente noe tilhørighet med babyen min. Folk snakker alltid om den kjærligheten man har for sin første baby, men jeg følte ingen overveldende forbindelse mellom mor og sønn i det hele tatt. Jeg gjorde bare jobben min som mor fordi jeg måtte.

– Jeg var faktisk omgitt av mennesker som brydde seg om meg og gjorde mye for meg. Særlig mannen min var utrolig støttende. Men han følte seg ofte ubrukelig, og visste ikke hvordan han kunne hjelpe, og jeg følte meg fortsatt alene.

Hvordan komme gjennom det

– Det som bar meg gjennom den tiden var min tillit til Gud. Å hanskes med fødselsdepresjon kan påvirke en åndelig. Man føler seg nede, og Satan kan lett komme med mange tanker for å få en til å føle seg verre.

– Du er ubrukelig, du er verdiløs, du er udugelig, prøvde han å fortelle meg, mens jeg satt på sofaen enda en dag, ute av stand til å utføre selv den minste oppgaven utover å ta meg av barnet mitt.

– Men Satan er også kjent som «anklageren» (Åpenbaringen 12,10), og «løgnens far» (Johannes 8,44). Jeg avviste disse tankene, vel vitende om at hans eneste hensikt var å få meg bort fra Gud. Da jeg valgte å klamre meg til Gud i denne tiden, den vanskeligste jeg noen gang hadde møtt, i stedet for å lytte til Satans løgner, følte jeg meg nærmere ham enn jeg noen gang hadde vært tidligere i livet mitt. Da jeg ble virkelig alvorlig deprimert kunne jeg alltid stole på Gud. Jeg har aldri følt at han forlot meg. Jo, jeg kjente meg nede, jeg ville gråte, jeg følte meg ubrukelig. Men da jeg ba kjente jeg meg bokstaveligtalt båret av Gud til å komme meg gjennom de situasjoner eller dager eller tanker som var en kamp for meg. Jeg kjente at Gud var nær meg, hadde omsorg for meg, og løftet meg opp.

– Fristelsen til å klage kom. Det er lett å tenke tanker som: «Jeg skulle ønske dette ikke var mitt liv.» Eller: «Hvorfor må det være slik?» Jeg så på andre mødre og trodde at de hadde det så lett. Det var fristende å sammenligne meg med dem, men den slags tenkning fører bare uro med seg. Jeg valgte aldri å gi etter for disse tankene. Jeg visste at jeg måtte kjempe mot selv den minste tanken på å klage eller synes synd på meg selv. De er ikke tanker fra Gud. Det betydde ikke at jeg fysisk måtte smile og le og late som jeg følte meg bedre enn jeg gjorde, men jeg slapp aldri anklageånden inn.

– Depresjon kan lett føre med seg bitterhet, klage, frykt, og mange andre ting. Men Guds ord sier: «For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Jeremia 29,11.

– Det er ikke lett å klamre seg til denne troen, og motstå anklageren når alt virker som det er for mye. Men alternativet, å la Satans anklager og håpløshet, vantro og fortvilelse styre livet mitt, var ikke et alternativ. Troen endret ikke hvordan jeg følte meg, men den bar meg gjennom.

Arbeide med skyldfølelse

– Den største fristelsen kan lett bli å føle skyld fordi man ikke har disse overveldende kjærlighetsfølelser for barnet sitt som man trodde man ville ha. I stedet sliter man med tanker som: «Jeg vil ikke gjøre dette; det er overhodet ikke slik jeg forestilte meg, og jeg elsker ikke å være mamma. Man sitter og venter på at de gode følelsene skal komme, og de bare uteblir. Men den beste måten å elske barnet på i disse tider er å ta seg av det så godt som mulig, uavhengig av hva en føler. Gud hjalp meg også å gjøre dette. Og selvfølgelig elsket jeg babyen min, men følelsene var bare ikke til stede.

– Salme 23 var en enorm trøst for meg i den tiden.

«Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting … Han fornyer min sjel … Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg.»

– Noen ganger føltes det som jeg bodde i dødsskyggens dal, men bare ved å lese disse versene ble jeg løftet opp. Da visste jeg at Gud var der, og at han hadde omsorg for meg, uansett hvordan jeg følte meg. Det var ikke en følelse av at han hadde omsorg, men noe jeg visste. Det løftet meg opp. Det er så viktig å lese Guds ord, for å komme nærmere ham i tider som dette, selv om man ikke har lyst til det i det hele tatt. Det bringer en nærmere ham, og bringer ro og fred.

«Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.» Jakob 4,8

Troens sanger

– På dager da jeg satt på sofaen og følte meg trist og langt nede, og når de mørke tankene ville komme, så åpnet jeg menighetens sangbok og bare leste sanger for meg selv for å oppmuntre meg selv. Spesielt denne:

Han som selv i Kristus oss utvalgte,
endog før enn verdens grunnvoll var,
og i tidens fylde kjærlig kalte,
mer enn faders omhu for oss har.
Dag og natt hans ømme hjerte brenner,
kun for deg å kunne gjøre vel.
Om du legger allting i hans hender,
skal du frelses, ånd og kropp og sjel.

«Prøv meg dog», så lyder enn hans stemme.
Salig den som tok han på hans ord!
Ja, om enn en mor nå kunne glemme,
han er ømmere enn noen mor…

– Noen ganger kjentes det virkelig som om de andre hadde forlatt meg, selv om jeg vet at det egentlig ikke var tilfelle. Men jeg følte meg så veldig alene.

… I det hjerte som sin nød erkjenner,
taler han sitt underbare «bliv!»
Om du legger allting i hans hender,
åpnes himlens sluser i ditt liv.

(Herrens Veier #295)

Nærmere Gud

– Etter at jeg fikk min andre baby skjønte vi hva som foregikk, og jeg fikk medisiner. Det hjalp mye. Livet ble så mye mer normalt etter det. Og når jeg nå ser tilbake på de mørke årene, tenker jeg ikke på den mørke delen av det. Jeg ser tilbake og er svært takknemlig for den tiden, og jeg ville ikke ha endret det. Jeg ble svært nær Gud gjennom det jeg opplevde.