Hvordan jeg ble en bedre mor for mine tenåringer

Jeg hadde en veldig urolig tenåring som var helt ute av kontroll. Dette var til tross for all vår innsats for å beskytte våre barn mot dårlige påvirkninger. Jeg hadde gjort alt jeg visste jeg skulle gjøre. Jeg hadde bedt mye, lært dem Guds ord og prøvd å være et godt eksempel for mine barn.

Om og om igjen spurte jeg meg selv: Hva har jeg gjort feil? Jeg klandret meg selv og tenkte at jeg på en eller annen måte var ansvarlig.

Et oppklarende bibelvers

Men så leste jeg et vers i Bibelen som virkelig gjorde noe klart for meg. Det var dette verset i 1. Timoteus 2,15: «Men hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel, så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet.»

Dette fikk meg til å slutte å se på tenåringen min og i stedet kom jeg selv under lupen.

Umiddelbart begynte jeg å måle meg selv mot dette ordet: Fortsatte jeg å ha tro for tenåringen min og meg selv, selv om situasjonen så mørk ut? Viste jeg kjærlighet, selv når de ikke «fortjente» eller ville ha det? Var mine handlinger styrt av hellighet og sindighet? Jeg la merke til noen fristelser i mine tanker, som ikke var i tråd med Guds ord. Tvilstanker om situasjonen, for eksempel. Jeg slet også med frykt og at jeg forestilte meg den verst mulige utgangen. Så jeg kjempet hardt mot disse tankene ved hjelp av Hebreerne 4,12 som et våpen: «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» 

Det var så lett å komme inn på sidespor på grunn av «overtrampene» til tenåringen min. Jeg lurte på hvorfor, etter alt jeg hadde gjort for dem, de ikke kunne se eller forstå? Disse tankene måtte ryddes ut av mitt sinn. Etter mye bønn og lesing i Guds ord for å styrke meg selv, så jeg veldig mye arbeid som måtte gjøres i meg. Jeg tenkte; Hvordan kan jeg peke finger på min tenåring, når jeg selv har så mye å arbeide med? Det var da jeg så hvor mye miskunn Gud viste meg, selv når jeg ikke så mitt eget behov og var så fast bestemt på å forandre min tenåring. Jeg hadde ikke skjønt at jeg prøvde å holde styr på situasjonen min, og måtte overgi alt i Guds hender.

Barmhjertige øyne

Mer og mer begynte jeg å se på min tenåring med barmhjertige øyne. Gud hadde elsket meg selv når jeg fortsatt var en synder. Jeg begynte med en annen tilnærming: Jeg godtok at jeg ikke kunne gjøre arbeidet selv, det kunne bare Gud gjøre, så mitt bønneliv ble veldig utvidet. Nå ble mine behov overgitt til ham. Nå visste jeg at Gud ikke kunne fullføre det han ville i mine prøvelser hvis jeg fortsatt holdt fast på min egen styrke. Det er svært høye tanker, å tro at jeg på en eller annen måte kunne oppnå noe godt av meg selv!

Så betrodde jeg tenåringen min helt i Guds hender. Og ja, Gud gjorde et fantastisk arbeid, selv om det tok mange år. Jeg vokste i blind tro. Uansett hva som skjedde etter det, eller hvordan situasjonen så ut, visste jeg at barna mine var i Guds hender. Han ville ikke tillate at noe skjedde som jeg ikke kunne bære. (1. Korinter 10,13, 2. Peter 1,3)

En veldig fred fylte mitt hjerte, som jeg aldri hadde kjent før! Jeg så ikke på stormen, men bare inn i Jesu øyne. Akkurat som Peter da han gikk på vannet. Gud kunne redde både min tenåring og meg.