Hvordan jeg kan bidra til fred i verden

Nylig leste jeg et bibelvers som jeg tror jeg aldri har lagt merke til før. Det beskriver noen mennesker som «ufredsætten». (4. Mosebok 24,17) Dette verset gjorde et utrolig sterkt inntrykk på meg. Jeg har aldri tenkt på meg selv som en «drama queen». Men plutselig fikk disse ordene meg til å stille meg selv noen spørsmål. Er jeg egentlig en som forårsaker ufred på grunn av min holdning og handlinger? Jeg innså at jeg virkelig er slik! Jeg hadde aldri tidligere sett på meg selv som dette.

Jesus sa: «Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.» Matteus 5,9. Jeg har alltid tidligere tenkt på en fredsstifter som noen som ikke diskuterer, og som kanskje kan hjelpe andre til å forlike seg, som en hyggelig person på en måte. Det var egentlig ikke noe jeg hadde tenkt så mye på. Men det slo meg som aldri før at freden inneholder mye mer enn det.

Hvis jeg klager, skaper jeg da fred? Hvis jeg er misunnelig, forårsaker jeg fred? Hvis jeg er bekymret og stresset? Hvis jeg insisterer på at andre skal se ting på min måte? Hvis jeg snakker negativt om noen andre? Hvis jeg gjør ting som er best for meg selv på bekostning av de andre? Hvis jeg ser ned på noen? Hvis jeg blander meg i andres saker? Hvis jeg insisterer (selv om det bare er i underbevisstheten!) at folk gir meg oppmerksomhet? Hvis jeg forsvarer mitt eget ego? Alle disse tingene er på grunn av synden i kjødet mitt! Hvis jeg ønsker frelse, må jeg erkjenne min egen egoisme – min egen synd. Når jeg anerkjenner det kan Gud gjøre et arbeid i meg.

Alt strev og alle protester fra min sjel kommer av at jeg ikke er forenet med Guds vilje for mitt liv. Hvis jeg elsker og gjør Guds vilje, bevarer han meg i fullkommen fred. For å gjøre dette må jeg ydmyke meg selv og helt gi opp mitt eget ego og tanker. Å komme til fred, til hvile, til frelse er min høyeste prioritet, og det er verdt det å gi opp det som jeg må gi avkall på for å komme til det.

Paulus oppfordrer oss i Romerne 12,18: «Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere!»

Jeg innså at å lage fred inngår i alle aspekter av mine reaksjoner og gjøremål i mitt forhold til Gud og mennesker, hver eneste dag. Jeg kommer ikke til fred ved å bruke mitt eget intellekt, min menneskelige forståelse og intelligens for å håndtere mine situasjoner. For å komme til fred, må jeg søke visdommen som kommer ovenfra, som først og fremst er ren, så fredsommelig. (Jakob 3,17) Ved å overvinne mine egne menneskelige reaksjoner, mitt eget ego, ved å ydmyke meg selv og søke å gjøre Guds vilje, får jeg denne rene freden. Mine handlinger blir renset fra all synd. Ikke ved å være bekymret for min egen velferd, ved å stresse eller være bekymret, misunnelig og utilfreds.

Når jeg regner meg selv – mitt ego, min vilje, min fornuft, meninger og «kunnskap» – som korsfestet med Kristus, da har jeg tilgang til Gud og tilgang til Den Hellige Ånds kraft. Da døder jeg de syndige reaksjonene, og det blir en livgivende ånd av fred og ro som følger med meg i alt jeg gjør. Den ånden kan også velsigne og hjelpe andre. Når de kommer i kontakt med meg, kan de oppleve Kristi liv, heller enn «Kathryns stressede liv». Kristus skal leve i meg! Det er hele poenget, at jeg avtar, og han vokser i mitt liv. (2. Korinter 4,10; Johannes 3,30)

I Apostlenes gjerninger er det skrevet om en mann hvis navn betyr «formaningens (oppmuntringens) sønn». (Apostlenes gjerninger 4,36) Mitt mål for livet mitt er at jeg kan forvandles fra å være et medlem av ufredsætten til å være en oppmuntringens sønn og et Guds barn.  I hver fall kan det hjørnet av verden som jeg bor i være fredelig så langt det står til meg.

«Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til.» Salme 1,3.

Hvis hver av oss skulle ta det på denne måten, ville verdensfred ikke være et problem.