Hvordan kan Guds nåde fordreies til skamløshet?

«For noen mennesker har sneket seg inn – noen som denne dommen allerede for lenge siden er oppskrevet for: De er ugudelige, de forvender vår Guds nåde til skamløshet, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus.» Judas. 1,4.

Det er underlig, nesten utrolig, å lese setningen: «forvender Guds nåde til skamløshet». Egentlig ligger Guds nåde fast – som en åndelig realitet. Guds nåde er Guds egen natur, hans vesen og vilje. Den kan intet menneske endre eller forvende. Men det som kan endres eller forvendes er forkynnelsen av Guds nåde – eller tolkingen og forståelsen av Guds nåde. På engelsk står det: pervertere Guds nåde. Synonymer for å pervertere er å forderve, forlede, forvri eller fordreie. Peter bruker begrepet «Guds sanne nåde» (1. Peter 5, 12). Herav kan sluttes at finnes det en sann nåde, så finnes det også en falsk nåde.

«For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» Johannes 1,17. Nåden og sannheten kan ikke skilles. De er to sider av samme blad. Jesus var full av nåde og sannhet (Johannes 1, 14). Et menneske kan ikke velge å ta imot nåden, og samtidig vende ryggen til sannheten. Da har man også vendt ryggen til nåden. Hva sier nåden? «[Gud] vil at alle mennesker skal bli frelst, og komme til sannhets erkjennelse.» 1. Timoteus 2, 4. Uten sannhets erkjennelse – ingen frelse.

Forsonende nåde og opptuktende nåde

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» Efeserne 2, 8. Jesus ble et sonoffer for oss. Som syndere kunne vi ikke frelse oss selv. «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» 1. Johannes 2, 2.

«Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde.» Johannes 2, 1.

«Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.» Titus 2, 11–12

Guds nåde har altså en forsonende side, men også en opptuktende side. Det er sannheten og lyset fra evangeliet som virker opptuktende (2. Korinter 4, 4; Johannes 1, 9). Den forsonende siden tar et oppgjør med syndens skyld, mens den opptuktende siden tar et oppgjør med syndens makt. Den forsonende siden setter meg i frihet fra syndens skyld, mens den opptuktende siden setter meg i frihet fra syndens trelldom.

«Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» Johannes 8, 36.

«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.» Galaterne 5, 1.

Nåden og sannheten

Når vi leser alt som står skrevet i Skriften om nåden, ser vi klart at nåden er en makt og en kraft som får innflytelse på menneskets livsførsel. Den er en livsforvandlende makt (2. Timoteus 2, 1; Romerne 5, 21; 1. Korinter 15, 10; Hebreerne 4, 15).

Når nåden og sannheten møter hverandre, da kommer sannhet, rettferd og fred til syne som en Åndens frukt. Sannheten vokser opp av jorden (Salme 85, 10-12).

En forkynnelse som bare fokuserer på nådens forsonings-side og ikke tar med nådens opptuktende side, den som bærer frukt i en rettferdig og gudfryktig livsførsel, blir da en forkynnelse som forvender, forfalsker eller fordreier Guds nåde til skamløshet.

Fordreid nåde

Hvordan blir da nåden fordreid til skamløshet?

Når du tenker som så: Det er ikke så farlig om jeg synder. Jesus har jo tilgitt min synd, og det vil han fortsette å gjøre. Dessuten er det det han har gjort som betyr noe i frelsen, ikke det jeg gjør.

En slik tankegang fører til skamløshet. Da kan du til og med synde, dvs. overtrede en lov som du kjenner i din samvittighet, uten å skamme deg. Dette kaller Judas for ugudelighet.

Noen mennesker har sneket seg inn, sier Judas. Når man sniker seg inn, da er det fordi man ikke vil betale den fulle prisen. Man søker en lettere vei.

«For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden. Hva så? Skal vi synde siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra!» Romerne 6, 14-15.

Her ser vi klart at nådens makt og hensikt er å sette mennesket i frihet fra syndens trelldom. Veien til dette, og det absolutte vilkår, er å få Kristus som sin eneste hersker og herre (Judas 1, 4).