Hvordan kan jeg hjelpe?

«Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham, og han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis.» Hebreerne 5: 9-10.

Melkisedek er en person i Bibelen som er litt av et mysterium. Han dukket plutselig opp og ga Abraham mat og vin og en velsignelse etter at Abraham hadde kjempet for å frigjøre nevøen Lot i byen Sodoma. Han var «kongen i Salem», men ingen visste hvem hans mor og far var. Og like fort som han kom, var han borte og forsvant tilbake i det ukjente. (1. Mosebok 14, 18-20.)

Selv om vi vet relativt lite om ham, har historien hans alltid fascinert meg. Han kom til Abraham akkurat til rett tid, sa nøyaktig de ordene Abraham trengte for å bli styrket, og gikk deretter videre.

Hvordan kan jeg være en Melkisedek?

Det har gitt meg en lengsel etter å kunne være en velsignelse som Melkisedek når jeg har med andre mennesker å gjøre. Det kan være mange behov i folk rundt meg. Kanskje noen trenger et vennlig ord, et godt måltid eller bare et lyttende øre. Kanskje er noen syke eller alene eller sliter på en eller annen måte. Hvis jeg alltid er opptatt av meg selv og mine egne behov og ønsker, er det så lett å gå glipp av disse mulighetene til å være en velsignelse for de andre. Men hvis jeg har et sinn til å velsigne og en lengsel etter å tjene Gud i alt jeg gjør, kan jeg lytte til Åndens stemme og stole på at han kan lede meg til å gjøre de gjerninger som kan være en hjelp for andre.

Men hvordan vet jeg hva jeg skal gi? Hvordan vet jeg hva jeg skal si til noen som kan være i nød? Svaret er først å ha et rent hjerte – å gjøre det som jeg allerede vet er riktig i alt. Da Gud ville at Moses skulle tale til israelittene, sa han: «Gå nå du! Jeg vil være med din munn og lære deg hva du skal tale.» 2. Mosebok 4,12. Når vi lever etter det vi vet er riktig, så har vi også dette løftet. Når Gud har et arbeid for oss, gir han oss også det vi trenger for å utføre oppgaven. Vi må bare gå i tro, tale eller gjøre det som kommer inn i hjertet vårt, og så overlate resultatene til Gud.

Å betro Gud med resultatene

For min egen del vet jeg at noen ganger, så er det å gå videre det vanskeligste å gjøre. Det ligger så nær til at vi vil se resultatene av våre gjerninger. Sa jeg det rette? Er vedkommende takknemlig for det jeg ga ham eller henne? Vet andre at jeg er en slik «velsignelse»?

Alle disse tankene kan ganske lett komme opp.  Men hvis jeg søker takk eller ære, eller selv når jeg vil se om det jeg tilbød var det rette, søker jeg bare mitt eget. Det er ikke det Gud vil når han bruker meg til å velsigne noen, og det er heller ikke det Melkisedek gjorde. Han gikk stille bort og overga resultatene rett i Guds hender. Det er ikke kjent om han noen gang fikk vite hva resultatene av hans handlinger var. Sannheten er at hans gave med mat og vin styrket Abraham etter kampen. Men viktigst av alt var at de oppmuntrende ordene hans fikk Abraham til å avslå jordisk gevinst fra kongen i Sodoma. Dette er ekstremt vesentlig, fordi det betydde at Abraham ikke stolte på ting på jorden eller på mennesker, men bare på Gud. Denne handlingen var så betydelig at Melkisedek også ble kjent som «rettferdighetens konge». (Hebreerne 7,1.)

Det har vært tider i livet mitt da jeg vet at jeg har de beste hensikter om å hjelpe noen. Men jeg har også følt at jeg har nådd grensene for min menneskelige styrke, og jeg har måttet ta en beslutning. Skal jeg bli og fortsette å tilby mine tjenester, vel vitende om at jeg bare gjør det i egen styrke? Eller går jeg videre og overlater denne personen i Guds hender, vel vitende om at han har en plan for dem jeg bryr meg om, og at han vil fortsette sitt arbeid? Først i vedkommendes hjerte, og deretter gjennom andre som også kan høre stemmen hans.

Gud gir vekst!

Melkisedeks historie har styrket meg veldig i slike tider. Eksemplet hans har gitt meg en fast tro i mitt hjerte at når jeg lytter til Åndens stemme, kan jeg stole på hans tilskyndelser. Jeg kan tro helt på at Gud fortsetter å arbeide selv etter at jeg rolig har gått min vei, og jeg kan overlate resultatene helt i hans hender. Jeg blir påminnet om verset i 1. Korinter 3,7: «Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst.» Det gjør ingen forskjell om jeg ser resultatene av mine gjerninger og bønner nå eller i evigheten, fordi det er Gud som skal få æren.

Må jeg alltid være ren slik at jeg kan høre Guds stemme i mitt hjerte, ydmyk slik at jeg kan utføre gjerningene han har forberedt meg, og rettferdig slik at jeg kan være som vinden som «blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» Johannes 3,8. Det er mitt mål i livet, og jeg vet at jeg vil ha alt jeg trenger – både for meg selv og for de andre.