Drikker jeg av forurenset vann eller en ren brønn?

Stopp litt opp og tenk på betydningen av disse utrolige bibelversene: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er. Og hver den som har dette håpet til ham, renser seg selv, likesom han er ren.» 1. Johannes 3,2-3.

Det første jeg spør meg selv om er: «Hva er mitt håp?» Tror jeg på den enorme sannheten som Johannes skriver her, at jeg faktisk skal se Jesus som han er, og være ham lik? Hvis det er tilfelle, kommer det andre spørsmålet umiddelbart: «Så hva gjør jeg med det?» Påvirker dette meg – ikke   bare til å «skjerpe meg», men til å rense meg selv, likesom som han er ren?

Forurenset vann smitter en ren brønn

Kanskje dette kan virke nesten umulig. Verden er full av urenhet – i daglig tale, i media. Tidsånden handler om å tilfredsstille våre lyster. Uanstendig språk er blitt vanlig og dårlige holdninger vises uten skam. Sosiale medier og andre medier er fulle av bilder og historier som representerer folks misnøye, hån, blasfemi, forfengelighet, kritikk, pessimisme og spesielt deres urene lyster. Det virker som jeg blir bombardert av inntrykk fra alle kanter, i varierende grad av «dårlig» og «bra».

Det er et faktum at jeg har lyster i min natur som blir vekket av disse ytre påvirkningene. De kommer opp som tanker og følelser av irritasjon, forakt, kritikk, urenhet, forfengelighet, motløshet osv. Men hva med å rense meg selv og holde meg ren? Hvis jeg sammenligner mitt hjerte og sinn med en brønn med vann, kan jeg se hvor viktig dette er. En liten mengde forurenset vann smitter en ren brønn. En forurenset brønn blir imidlertid ikke ren bare ved å tilføye rent vann. For å bli ren må all forurensning fjernes, og for å forbli ren må all forurensning holdes helt ut.

Det er det samme med mitt åndelige liv. Mine lyster reagerer på en situasjon, og prøver å komme inn i mitt hjerte og sinn, som en dråpe med skittent vann i brønnen. Hvis jeg tillater disse tankene å leve blir jeg forurenset av synd, og dens innflytelse begynner å vokse og spre seg i livet mitt. Å gi plass til urene tanker eller å gi etter for nysgjerrighet og øynenes lyst åpner en sprekk i slusene, og før eller senere blir jeg en slave av mine lyster. En «liten» misunnelsestanke som får lov til å leve, vokser som kreft, og jeg blir gradvis en bitter og kritisk person.

Hvis jeg allerede har blitt forurenset ved å gi etter for mine lyster, må jeg omvende meg og be om tilgivelse. I sin godhet og barmhjertighet er Gud villig til å tilgi min synd og fullstendig rense meg. Forurensningen fjernes, og jeg blir en «ren brønn» igjen. Nå må jeg selvfølgelig sørge for at det forblir slik.

Hvorfor utsette meg selv for forurensning?

Jeg kan ikke alltid unngå å se eller høre ting som utløser en reaksjon fra kjødet mitt, men det er bare én utvei når jeg blir fristet: be, kjempe og lide for å forbli ren og overvinne det onde. Og Gud gir meg Den Hellige Ånd som veileder meg og gir meg den styrken jeg trenger til å seire.

Alle fristelser er imidlertid ikke uunngåelige. Da er det en annen strategi for å holde meg ren: Fly for livet! Dette har å gjøre med min holdning, og mitt håp. I hvilken retning vil jeg at livet mitt skal gå? Jeg kan ikke unngå alle dårlige påvirkninger, men jeg trenger ikke å lete etter dem eller godta dem.

Ved eksponering for disse påvirkningene fristes mine øyne til å se, min tunge fristes til å si og tankene mine fristes til å tenke på ting som kanskje aldri hadde falt meg inn ellers. Hvis jeg vil se Gud, hvorfor skulle jeg da la øynene mine vandre, la dem lese og se på all slags materiale som er forurenset med blasfemi, hån, urenhet og slibrigheter? Hvorfor abonnere på sosiale medier som leker med disse lystene, selv om det bare er «sporadisk»? Hvis jeg ikke er helhjertet, finner jeg raskt unnskyldninger. «Det er ikke så ille.» «Jeg kan takle det; jeg vet hvor jeg står.» «Dette er stort sett morsomt, så jeg får bare tåle banningen.»

Kanskje jeg tror at jeg kan takle det fordi jeg er blitt vant til det. Det påvirker meg på en måte ikke lenger. Men kanskje det burde være noen røde lys som blinker en advarsel: Blir jeg gradvis ufølsom for ting som Gud avskyr? Er de vanlige for meg fordi de er vanlige for verden? Åpner jeg meg selv for urenheter ved å bli «vant til dem»?

Mitt håp og kall

Det er upassende for en som forbereder seg på å møte Jesus og Gud å bli ufølsom for synd og verdens ting på grunn av overeksponering som kunne ha blitt unngått. Hvordan kan jeg selv forvente å holde meg ren med et slikt sinn? Ved å få sløve sanser er jeg i fare for å bli en forurenset brønn som representerer Satans arbeid: urenhet, klage, hat, blasfemi, stolthet, arroganse, egoisme, forfengelighet, vantro, motløshet. Listen fortsetter. Men det er ikke mitt håp og mitt kall!

Det er passende for en disippel å bli fylt med samme hevn, harme og nidkjærhet som var i Jesus da han møtte synden! (Jesaja 63,1-6; Hebreerne 5,7) Bekjemp synden i kjødet og fly fra fordervelse! Hvis jeg tror på Jesus, følger ham og adlyder hans bud, skal strømmer av levende vann flyte fra mitt hjerte. (Johannes 7,38) Jeg drikker dypt av det rene vannet i Guds ord, og mitt sinn vendes mot det som er der oppe. (Kolosserne 3,1-4) Ved å bruke Ordet får jeg oppøvde sanser til å skille mellom godt og ondt, og blir bevæpnet til å kjempe. (Hebreerne 5,13-14) Jeg blir en brønn med rent, levende vann, som representerer alt som er av Gud: renhet, trofasthet, takknemlighet, kjærlighet, hellighet, ydmykhet, uselviskhet, ydmykhet, tro, oppmuntring. Listen fortsetter. Det er mitt håp og kall!

«La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. Still heller ikke lemmene deres til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men fremstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud. For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.» Romerne 6,12-14.

«Fly fra ungdommens lyster! Og jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte!» 2. Timoteus 2,22.